Hormoner. Resultat etter fjerning av en svulst i binyrene. Fotografiet til høyre er tatt 7 måneder etter det til venstre.

Anon. begrenset

Hormoner, kjemiske substanser som produseres i spesielle celler og vev og som herfra føres til andre vev i organismen hvor de utøver sin effekt. Hormoner kan produseres i egne organer, endokrine kjertler, men de dannes også andre steder: i tarmen, nyrene, hjertet, hjernen. Hormonene føres til sine virkesteder gjennom blodbanene eller føres direkte fra produksjonsstedet til nærliggende strukturer uten å gå om blodet, en overføringsmåte som betegnes parakrin. Man taler om autokrin overføringsmåte når det i cellen produseres hormoner som påvirker funksjonen i cellen selv. Siden hormonene overfører impulser ad kjemisk vei, kalles de ofte organismens «kjemiske budbærere». Hormonene påvirker hastigheten og intensiteten av en lang rekke biokjemiske prosesser. Virkningen omfatter organismens utvikling, vekst og modning, videre opprettholdelse av dens «indre miljø» (homeostasen) i form av en relativt konstant mengde vann og løste substanser som glukose («blodsukkeret») og forskjellige salter i blod og vev, samt endelig samspillet mellom organer og vev, i nært samarbeid med nervesystemet. Den måte hormonene gjør dette på, er ikke fullstendig utredet.

Kjemisk kan de kjente hormoner deles i 3 grupper:

  1. steroider, som er nært beslektet med kolesterol og som produseres i binyrebarken og i kjønnskjertlene
  2. proteiner og polypeptider, som produseres i hypothalamus, hypofysen, bukspyttkjertelen, tarmen og biskjoldbruskkjertlene
  3. aminer, som produseres i skjoldbruskkjertelen og i binyremargen.

Mange regner også prostaglandiner til hormonene. De steroide hormoner fra binyrebarken og kjønnskjertlene ligner hverandre meget i kjemisk struktur og har derfor visse biologiske egenskaper felles, selv om de stammer fra forskjellige organer. De andre to hovedgrupper varierer i struktur og egenskaper. Mange av hormonene fremstilles i dag syntetisk som kjemisk rene forbindelser.

Hormoner er virksomme i meget små mengder, og mange av dem produseres daglig i mengder på bare brøkdeler av et milligram. De har alltid en viss latenstid før de virker. Effekten av enkelte hormoner (som insulin) kan iakttas i løpet av få minutter, av andre (som tyroksin) først i løpet av noen dager. Det er uklart om de kan brukes på ny når de har utøvd sin effekt, eller om de inaktiveres. Det er imidlertid kjent at inaktivering kan skje både på virkningsstedet og i leveren. Noen er bundet til protein i blodet og frigjøres litt etter litt, noe som er gunstig for virkningen som forlenges. Andre hormoner er ubundet og «brukes opp» raskt.

Hormonene kan påvises i blodet og i de organer hvor de dannes; noen utskilles i urinen og kan påvises her. Påvisningen skjedde tidligere ved at man sprøytet hormonet på dyr og iakttok virkningen, men man benytter nå nesten utelukkende immunologiske metoder som er meget spesifikke og meget nøyaktige. Hormonene har en høy grad av spesifisitet, og ytterst små forandringer i molekylet kan gjøre dem virkningsløse. Enkelte av dem virker på alle kroppens celler, som f.eks. skjoldbruskkjertelhormonet, andre virker vesentlig på bestemte strukturer, som f.eks. de kvinnelige kjønnshormoner.

Enkelte hormoner er livsviktige; således kan organismen ikke greie seg uten binyrebarkhormonene. Andre er nødvendige, men ikke absolutt livsviktige, f.eks. skjoldbruskkjertelhormonene. Andre igjen verken livsviktige eller nødvendige for livets beståen, f.eks. kjønnshormonene, men for full trivsel og velvære er det nødvendig at hormonene er til stede i et så gunstig forhold som mulig, og at samspillet mellom dem er optimalt.

Hvis hormonmengden i organismen er unormal, oppstår sykdommer med bestemte sykdomsbilder, avhengig av hvilke hormoner det dreier seg om og om det er mangel eller overskudd på hormon. Ved hormonmangelsykdommer vil mange livsprosesser gå langsommere enn normalt eller ufullstendig. Mangel på veksthormon vil således føre til nedsatt vekst, mangel på insulin eller insulineffekt til sukkersyke. Ved hormonoverskudd kan man på den annen side få en økning av mange prosesser i organismen: Overskudd av veksthormon gir økt lengdevekst eller andre forstyrrelser i skjelettet, overskudd av skjoldbruskkjertelhormon fører til økt oksygenforbruk og tegn på «stoffskiftesykdom».

Det er forskjellige måter å studere hormonvirkningen på. Eksperimentelt kan man hos dyr fjerne hormonproduserende organer eller tilføre dem rene hormoner og iaktta effekten. Hos mennesket kan man ved sykdom i disse organer studere effekten av hormonmangel eller -overskudd. Slikt overskudd eller underskudd skyldes svulster eller enzymsvikt, men ofte er årsaken ukjent.

Mange hormonsykdommer kan behandles med godt resultat. Sykdommer beroende på overskudd av hormoner kan behandles kirurgisk ved at man fjerner f.eks. en svulst i vedkommende organ eller hele organet. Eller man kan ad kjemisk vei gripe inn i syntesen av det hormon som er i overskudd og nedsette produksjonen til en gunstig mengde. Ved hormonmangelsykdommer erstatter man det manglende hormon ved tilførsel av hormonpreparater, således insulin ved sukkersyke. Enkelte hormonpreparater må sprøytes inn fordi de blir ødelagt i fordøyelseskanalen (insulin må av denne grunn sprøytes inn under huden). Andre kan tas i tablettform, f.eks. tyroksin og kortison. Ved bruk av hormonpreparater kan mange mennesker med hormonmangelsykdommer leve et fullverdig liv, men forutsetningen for bruk av slike medikamenter er en korrekt diagnose etter omhyggelig undersøkelse.

Hormoner kan benyttes til å øke melkeproduksjonen hos kyr og til å øke vekst hos dyr. I oppdrett kan hormoner benyttes slik at en bare får hunnfisk. I Norge er bruk av hormoner i matproduksjon ikke tillatt.

Enkelte kreftformer er påvirkelig av endring av hormonbalansen i kroppen, og man kan oppnå bedring ved enten å blokkere for visse hormoner, eller øke konsentrasjonen av andre hormoner. Hormonbehandling benyttes først og fremst ved brystkreft og prostatakreft, kan også være aktuelt ved lymfekreft (binyrebarkhormoner), kreft i skjoldbruskkjertelen og i livmorhulen. Enkelte kreftpasienter må også få tilført hormoner for å erstatte den normale hormonproduksjon som kan være ødelagt av kreftsvulsten eller behandlingen.

Ordet hormon ble laget av den britiske fysiologen W. B. Hardy og første gang benyttet i 1905 av en annen britisk fysiolog, E. H. Starling; men studiet av disse substanser og deres virkning var påbegynt 50 år tidligere, dels ved Th. Addisons beskrivelse av den sykdom som bærer hans navn, dels ved de undersøkelser C. E. Brown-Séquard publiserte i 1865.

Kjertel Hormon Hovedfunksjon/Kontrollerer
Hypothalamus Frigjørende hormoner Sekresjonen fra hypofysens forlapp
Oksytocin Se hypofysens baklapp
Vasopressin Se hypofysens baklapp
Hypofysens forlapp Veksthormoner (Somatotropin, GH, STH) Vekst, organisk stoffskifte, utskillelse av somatomedin i leveren
Thyreoideastimulerende hormon (TSH, thyrotropin) Skjoldbruskkjertelen
Adrenokortikotropt hormon (ACTH, kortikotropin) Binyrebarken
Prolaktin Brystkjertlene (melkesammensetning o.a.)
Gonadotrope hormoner Kjønnskjertlene (utskillelse av kjønnshormoner, produksjon av kjønnsceller)
- Follikkelstimulerende hormon (FSH)
- Luteiniserende hormon (LH)
Hypofysens baklapp Oksytocin Stimulerer livmormuskulaturen
Vasopressin (antidiuretisk hormon, ADH) Væskeutskillelsen i nyrene
Binyrebarken Kortisol Stoffskifte, reaksjon på stress
Androgener Vekst; kjønnsdriften hos kvinner
Aldosteron Kroppens omsetning av salt og vann
Binyremargen Adrenalin Stoffskifte , blodomløpet, reaksjoner på stress
Noradrenalin
Skjoldbruskkjertelen Thyroksin (T4) Energi stoffskifte, vekst
Trijodthyronin (T3)
Kalsitonin Kalktap fra skjelettet
Biskjoldbruskkjertel Parathormon (PTH) Kalktap fra skjelettet
Gonader
Kvinnelige:
eggstokker Østrogen, progesteron Reproduksjonssystemet; brystkjertlene; vekst og utvikling
Mannlige:
testikler Testosteron Reprodusjonssystemet, vekst og utvikling
Bukspyttkjertelen Insulin, glukagon, somatostatin Stoffskifte, druesukkerproduksjon
Nyrene Renin (hjelper til å danne angiotensin) Binyrebarken; blodtrykket
Erytropoetin Produksjon av røde blodlegemer
Kolekalsiferol (Vitamin D3) Kalsiumbalansen
Fordøyelsesorganer Gastrin Fordøyelsesorganene, leveren, bukspyttkjertel, galleblære
Sekretin
Kolesystokinin
Peptid
Somatostatin
Lever Somatomedin Veksten i skjelettet
Thymus Thymushormoner Dannelse av lymfocytter
Epifysen Melatonin Kjønnsmodning
Placenta Choriongonadotropin Graviditet, veksten av det gule legeme
Østerogener
Progesteron

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.