(av homøo- og -pati), alternativ behandlingsmåte i medisin som kjennetegnes ved at de medisinene som brukes i behandlingen skal frembringe de samme symptomene som pasienten har. Homøopati skal være den alternative behandlingsmetoden som har lengst tradisjon og som er best innarbeidet i vestlig kultur som et alternativ til deler av kunnskapsbasert medisin.

Homøopatien er i liten grad akseptert innenfor kunnskapsbasert medisin, hovedsakelig av to grunner: a) Man kan vanskelig akseptere at et medikament kan virke når det er så fortynnet at alle molekylene er borte. b) Det savnes gode, vitenskapelige undersøkelser som viser en effekt av det homøopatiske preparatet.

Homøopatisk behandling regner med at legemidlene virker indirekte ved å gi svake stimuli (informasjoner) til kroppens styringssentre og dermed stimulere kroppens egne reguleringsmekanismer på en slik måte at motstandskraften mobiliseres optimalt. Dette skal i sin tur føre til at kroppen kan sette i verk akkurat de tiltak som fører til best og mest varig resultat. En forutsetning for at homøopatisk behandling skal virke, skal være at kroppens reguleringsmekanismer er intakte så en liten stimulus kan føre til en riktig respons.

Det legges vekt på å vurdere fysiske symptomer, følelsesliv og mental funksjon som et hele. Oppmerksomheten er konsentrert om hele det syke mennesket og ikke bare den enkelte sykdommen.

Pasientens samlede symptomer kalles et symptombilde. Hos noen pasienter må man forsøke flere medisiner før man finner den som passer pasientens symptombilde best. Når denne er funnet, kan denne ifølge homøopatene ha en effekt som en individuell universalmedisin for de fleste av pasientens plager. En slik medisin har ikke bare en forebyggende effekt, men skal også kunne virke positivt på allmenntilstanden. Homøopatiske medisiner selges i Norge på apotek og må ikke forveksles med helsekostprodukter eller urtemedisin. Man bruker som oftest melkesukkertabletter gjennomtrukket av ulike homøopatiske medisiner. Derfor ser medisinene like ut: små hvite piller.

Homøopatiske medisiner brukes like mye ved fysiske som ved psykiske lidelser. De brukes til mennesker i alle aldre og ved både akutte og kroniske sykdomstilstander. De brukes også i veterinærmedisin.

De homøopatiske medisinene fremstilles ved en prosess som kalles potensering. Selve potenseringen er en trinnvis fortynning hvor effekten etter teorien skal overføres fra utgangsstoffet til løsemiddelet. Styrken på de homøopatiske preparatene benevnes etter fortynningsgraden. Et preparat med styrke D6 (sjette desimalpotens) regnes som en lav potens og inneholder en fortynning av utgangsstoffet på 1:1 000 000. De vanligst brukte potensene er D6, D12, D30, D200, 1M, 10M, 50M og CM, nevnt fra de lave til de høyeste potenser. Ved potenser over D24 skal det ikke lenger være mulig å påvise molekyler av det opprinnelige stoffet, i følge homøopatene er det da løsemiddelet som må bære effekten videre. Effekten i utgangsstoffet blir på uforklarlig vis overført til løsemiddelet. Dette har ingen aksept i kunnskapsbasert medisin. Homøopatene har gjennom tidene brukt flere modeller for å forklare dette, fra esoteriske modeller til kvantefysikk, uten at det kan dokumenteres.

Produksjon av homøopatiske medisiner følger strenge regler og nøyaktig kontroll. Både GMP, Good Manufacturing Practice og GLP, Good Laboratory Practice, følges her som i vanlig legemiddelindustri. I tillegg er det lagt stor vekt på å eliminere ulike forurensningskilder. Det finnes to EU-direktiver som beskriver produksjon, merking og forpakning av homøopatiske midler, et for veterinærhomøopati og et for humanhomøopati.

Det finnes homøopatiske sykehus i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Bare i Storbritannia er det 5 homøopatiske sykehus. Flere land tilbyr leger en etterutdanning på 2–3 år i homøopati. I Tyskland er det over 3000 leger som arbeider med homøopati som en av sine hovedterapiretninger, i Frankrike får ca. 200 nye leger utdannelse hvert år. Man regner med at det er omkring 20 000 leger som arbeider med homøopati i Europa. Homøopatisk medisin har også stor utbredelse i USA, Sør-Amerika, Russland og India. I flere land er homøopati et universitetsfag knyttet til medisinske fakulteter eller egne høyskoler.

I Norge er homøopater den største gruppen av utdannede alternativmedisinere, de fleste er organisert i Norske Homeopaters Landsforbund, den eldste av de alternativmedisinske yrkesorganisasjonene.

Homøopattittelen er ikke beskyttet i Norge og det er ingen godkjenningsordning.

Hippokrates (ca. 460–377 f.Kr.) postulerte at «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer». Paracelsus (1493–1541) hevdet også at «det samme må helbredes med det samme: Similia similibus curentur».

Først med den tyske lege og farmasøyt Samuel Hahnemann (1755–1843) ble homøopatien satt i system. Hahnemann opplevde mange av samtidens medisinske behandlingsmetoder som bl.a. årelating mer skadelig enn gavnlig. Han behersket 8 språk og brukte sine språkkunnskaper til å oversette medisinsk litteratur. Oversettelsen av dr. William Cullens A Treatise on Materia Medica førte til oppdagelsen av det homøopatiske prinsipp. I dr. Cullens legemiddelhåndbok stod det at kinin foruten å kurere malariafeber også fremkalte malarialignende symptomer. Hahnemann hadde praktisert i et sumpmarkområde og hadde god erfaring med kinin ved malaria. Han syntes derfor det var merkelig at kinin kunne fremkalle plager som lignet malaria. Han besluttet seg for å teste dette ved å ta litt kinin. Til sin forbauselse utviklet han febersymptomer. Disse forsvant så snart han sluttet å ta kinin. Etter et opphold tok han igjen kinin, denne gang sammen med noen av sine familiemedlemmer og kolleger. Alle utviklet samme symptomer. Dette forunderlige fenomen opptok Hahnemann sterkt, det at et middel som var effektivt mot en sykdom, på samme tid fremkalte sykdommens symptomer hos friske mennesker. Han begynte å undres på om han hadde snublet over et hovedprinsipp bak alle legemidlers virkning. Han utførte så, sammen med kolleger, nitide forsøk over 6 år før han publiserte sine oppdagelser om likhetsloven. Etter ytterligere 13 år, da han brukte medikamentene i sin opprinnelige form, begynte han med bakgrunn i sin farmasøytutdannelse å eksperimentere med ulike doseringsmetoder. Det var da han oppdaget den spesielle fortynningsmetoden som han kalte potensering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.