holmium

Naturlig holmium består utelukkende av isotopen \(\ce{^165_67Ho}\). Holmium forekommer i små mengder i forskjellige yttriumrike mineraler og i apatitt og monazitt. Det er gjennomsnittlig 1 ppm holmium i jordskorpen. Holmium skilles fra de andre lantanoidene ved ionebyttingsmetoder og væske–væske-ekstraksjon.

Holmium er mykt og sølvglinsende og oksideres bare langsomt i tørr luft ved romtemperatur, men det oksiderer raskt i fuktig luft og ved høye temperaturer. Metallet er svært uedelt. Det kan fremstilles ved å behandle holmiumfluorid med metallisk kalsium, som vist i følgende reaksjonsligning:

2HoF₃(s) + 3Ca(l) = 3CaF₂ (s) + 2Ho(s)

Det blir antiferromagnetisk under 132 K og ferromagnetisk under 19 K.

I kjemiske forbindelser er holmium treverdig (oksidasjonstall +III). Saltene er for det meste gulfargede. I vannløsninger er de brungule. Holmiumoksid, med kjemisk formel Ho₂O₃, er et basisk oksid.

Holmium absorberer frie nøytroner og brukes derfor i kjernereaktorer for å holde dem under kontroll.

Legeringer av holmium brukes også i noen typer magneter.

Grunnstoffet ble første gang påvist spektralanalytisk i 1878 av den sveitsiske fysikeren J. L. Soret og kjemikeren M. Delafontaine. Uavhengig av dem påviste den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve holmium i 1879. Det har navn etter byen Stockholm.

• grunnstoffer
• lantanoider
• sjeldne jordarter
• periodesystemet