Hodejakt, den skikken å drepe sine fiender for å ta deres hoder. Overalt hvor den er undersøkt, har skikken vist seg å ha en religiøs bakgrunn. På de fleste steder hvor hodejakt har forekommet, henger den sammen med forestillingen om at ethvert menneske har en sjelelig kraft, som særlig er konsentrert i hodet. Denne kraften fortsetter å gjøre seg gjeldende også etter døden. Ved å oppbevare en fiendes hode kunne man også sikre seg hans sjelelige kraft, og legge denne til sin egen sosiale gruppes forråd av slik kraft. Jordens og kvinnenes fruktbarhet menes å avhenge av et stort kraftforråd; jo flere hoder en gruppe menn kan erobre, jo mer hell, rikdom og sunnhet vil det bety for den landsby eller klan de tilhører. Ved siden av den religiøse betydning hodene har, blir de også trofeer som viser krigerens dyktighet og øker hans prestisje.

Hodejakt har eksistert i alle verdensdeler. Så vidt man vet forekommer den nå bare meget sporadisk, angivelig på Ny-Guinea og i de mest isolerte skogområder i det sentrale Sør-Amerika. Mest kjent er skikken fra Borneo, Assam, Melanesia og Sør-Amerika. I Afrika ble hodejakt praktisert av en del stammer i Nigeria og Kamerun. I Europa har hodejakt vært drevet langt ned i historisk tid, enkelte steder i Skottland og Irland angivelig like til slutten av middelalderen. Og i Montenegro ble hodejakt drevet helt frem til den første verdenskrig. I europeiske land synes likevel hodejaktens religiøse betydning å ha vært liten, hodene ble først og fremst tatt som krigstrofeer.

Hodene er blitt behandlet på forskjellig måte hos de forskjellige folk. På Ny-Guinea oppbevarte man bare kraniene, som ble hengt opp i landsbyenes forsamlingshus; dette var også skikken på Borneo. Blant jívaro-indianerne i Ecuador ble kraniet fjernet, hvoretter hodehuden ble behandlet med varm sand og småstein til hodet skrumpet inn til knyttnevestørrelse, samtidig som den opprinnelige hodeformen ble bevart. Flere steder har man nøyd seg med å ta bare en del av hodet. Hos nordamerikanske indianere tok man således bare håret og issehuden (se skalpering). Jfr. også kannibaler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.