hodejakt

Mange steder hvor hodejakt er dokumentert, henger den sammen med forestillingen om at ethvert menneske har en sjelelig kraft, som særlig er konsentrert i hodet. Denne kraften fortsetter å gjøre seg gjeldende også etter døden. I noen samfunn kunne man derfor ved å oppbevare en fiendes hode også sikre seg dennes sjelelige kraft. Ved siden av den religiøse betydning hodene har, blir de også trofeer som viser krigerens dyktighet og øker hans prestisje.

I antropologisk forskning er praksisen mest dokumentert fra Borneo, Assam, Filippinene, Melanesia, Sør-Amerika og i noen afrikanske samfunn. Hodene er blitt behandlet på forskjellig måte hos de forskjellige folk. På Ny-Guinea oppbevarte man bare kraniene, som ble hengt opp i landsbyenes forsamlingshus. Blant jívaro-folket i Ecuador ble kraniet fjernet, hvoretter hodehuden ble behandlet med varm sand og småstein til hodet skrumpet inn til knyttnevestørrelse, samtidig som den opprinnelige hodeformen ble bevart. Flere steder har man nøyd seg med å ta bare en del av hodet og hos nordamerikanske urfolk tok man for eksempel bare håret og issehuden (se skalpering).

I Europa ble hodejakt praktisert i Skottland og Irland i førmiddelalderen, men enkelte steder har hodejakt blitt påvist fram mot moderne tid. Selv om hodejakt i antropologi tidligere ofte var knyttet til ikke-moderne samfunn, så har nyere funn avdekket at hodejakt også ble praktisert av europeere i tilknytning til kolonialisme og av både europeiske og nordamerikanske soldater i ulike moderne kriger. For eksempel befattet portugisiske kolonimyndigheter seg med hodejakt i Øst-Timor fra 1870-tallet og utover. Denne innbefattet både den portugisiske hærens avkutting av hoder som krigstroféer og kolonimyndighetenes avkutting av hoder for frakt av hodeskaller til muséer andre steder i det portugisiske koloniveldet.

• antropologi