hjernetrykk

I hjernen er det i gjennomsnitt cirka 150 milliliter (ml) cerebrospinalvæske, 150 ml blod og 1300 ml hjernevev. Dersom én av disse tre volumkomponentene (cerebrospinalvæske, blod eller hjernevev) øker, må en av de andre reduseres for å unngå trykkstigning i hjernen. Dette kalles Monro-Kellie-doktrinen. Dersom for eksempel en svulst eller blødning opptar plass i hjernen, presses typisk mer cerebrospinalvæske ut av hjernen (absorbsjon av cerebrospinalvæske er trykkavhengig) og bidrar til å unngå trykkstigning. Blodårene, spesielt venene, kan også komprimeres ved økt trykk og bidrar dermed til en viss buffer mot trykkstigning. Disse kompensasjonsmekanismene bidrar til å holde et nokså stabilt hjernetrykk, men om bufferkapasiteten er oppbrukt, for eksempel dersom nesten all cerebrospinalvæske er presset ut av hjernen, stiger hjernetrykket imidlertid brått.

Ved lokaliserte tilstander i hjernen kan hjernevev skyves bort fra for eksempel en svulst eller blødning for å utligne trykkgradienten som ellers ville oppstått. I hjernen er det to store bindevevsdrag, falx og tentoriet som dels begrenser slik masseforskyvning. Blir trykkgradienten stor nok kan forskyving under åpningen i falx og gjennom åpningen i tentoriet mot hjernestammen likevel skje. Slike forskyvninger av hjernevev kan påvises ved bildediagnostikk og kalles herniering. Herniering av hjernevev over disse bindevevsbarrierene er et alvorlig tegn som oftest krever raske tiltak dersom man skal kunne snu utviklingen.

For at blod skal kunne forsyne hjernevevet med oksygen og næringsstoffer må blodtrykket være høyere enn hjernetrykket. Blodtrykk minus hjernetrykk er hjernens perfusjonstrykk; det trykket som driver blod gjennom hjernevevet. Ved trykkstigninger i hjernen kompenserer typisk kroppen ved samtidig å øke blodtrykket og dermed opprettholde hjernens perfusjonstrykk. Dersom tykket i hjernen blir like høyt som blodtrykket, oppstår såkalt hjernetamponade der hjernen dør som følge av mangel på oksygen og næringsstoffer. Dette kalles hjernedød.

Symptomer på økt hjernetrykk er hodepine, brekninger, stasepapiller (skade på fremste delen av synsnerven) med redusert syn, pupilleforskjell, redusert bevissthet og bevisstløshet.

Behandling av økt hjernetrykk retter seg primært mot å identifisere årsaken og behandle denne. Ved alvorlig trykkstigning i hjernen kan det være aktuelt å legge inn en trykkmåler i hjernen for kontinuerlig overvåkning av hjernetrykket. Samtidig måles blodtrykket slik at man kan beregne hjernens perfusjonstrykk (se over).

Pasienter med akutt sykdom og alvorlig trykkstigning i hjernen blir ofte lagt i kunstig koma, det vil si sedert, intubert og koblet til en pustemaskin på en intensivavdeling. Da reduseres energiforbruket i hjernen og hjernetrykket faller også noe.

Behandling med hyperosmolare væsker som hypertont saltvann kan være aktuelt. Kortikosteroider kan gis ved vasogent hjerneødem.

Noen ganger gjøres nevrokirurgi, der man legger inn dren for ekstra drenasje av cerebrospinalvæske fra hjerne eller ryggmargskanal, eller fjerning av deler av skalletaket (kraniektomi).