Hjernenerver, 12 par nerver som har sitt utspring i hjernestammen. Luktenerven og synsnerven er ikke hjernenerver i egentlig forstand, men regnes likevel med til disse. Noen hjernenerver er rent sensoriske (leder nerveimpulser inn til sentralnervesystemet), andre er rent motoriske eller sekretoriske (leder impulser fra sentralnervesystemet til muskler og kjertler), resten er blandede nerver.

1) Luktenerven, nervus olfactorius, består av ca. 20 bunter nervefibrer som går ut fra lukteceller i slimhuden øverst i nesehulen og ender i hjernens luktelapper.

2) Synsnerven, nervus opticus, inneholder hos mennesket ca. én million nervefibrer (ca. 1/3 av samtlige hjernenervefibrer) og går fra sanseceller i øyets netthinne. Fibrene fra hver side møtes i synsnervekrysningen og sender impulser til synsbarken i hjernens bakhodelapp.

3), 4), 6), Øyets bevegelsesnerver, nervus oculomotorius, nervus trochlearis, nervus abducens, går til øyemusklene.

5) Trillingnerven, nervus trigeminus, er den største av de egentlige hjernenervene og består av tre hovedgrener, øyehulegrenen, overkjevegrenen og underkjevegrenen, som hver deler seg i mindre grener over hele ansiktet. Nerven leder sensoriske impulser (smerte, temperatur, berøring) fra ansiktshuden, nesehulen, bihulene, munnhulen og tennene. Irritasjon av en trigeminusgren medfører ofte smerter (trigeminusnevralgi) lokalisert til halve ansiktet. Med underkjevegrenen går en motorisk nerve til tyggemusklene.

7) Ansiktets bevegelsesnerve eller «minespillnerven», nervus facialis, har motoriske fibrer til de overfladiske ansiktsmusklene, minespillmusklene, som er ansvarlige for skiftende ansiktsuttrykk, sekretoriske fibrer til tåre- og spyttkjertler og sensoriske fibrer som leder smaksimpulser fra fremre del av tungen. Skade av nerven kan føre til lammelse, facialisparese av tilsvarende ansiktshalvdel.

8) Likevektshørenerven, nervus vestibulocochlearis, består av to funksjonelt forskjellige avsnitt, likevektsnerven og hørenerven, som leder sensoriske impulser henholdsvis fra likevektsorganet og høreorganet i det indre øre.

9) Tungesvelgnerven, nervus glossopharyngeus, består av sensoriske fibrer fra slimhuden i tungen, deriblant smaksfibrer fra bakre del av tungen, og svelget, sekretoriske fibrer til ørespyttkjertelen og slimkjertler, samt motoriske fibrer til noen av svelgmusklene.

10) «Innvollsnerven», nervus vagus, følger de store blodårene på halsen, går gjennom brysthulen og til innvollsorganene. Den leder motoriske impulser til luftveier, hjerte, svelg, spiserør, magesekk og størstedelen av tarmen og sensoriske impulser fra de samme organene og fra deler av det ytre øre, sekretoriske impulser til kjertlene i luftveier og fordøyelseskanal, samt smaksimpulser fra strupelokket. Irritasjon av nervus vagus utløser reflekser som brekning, hoste, forandring av bevegelse og sekresjon i fordøyelses- og respirasjonsveier, av blodtrykk og hjerteaksjon. Vagusfibrene til innvollsorganene utgjør størsteparten av den parasympatiske del av det autonome nervesystem.

11) Vagus' hjelpenerve, nervus accessorius, sender noen motoriske fibrer til den skrå halsmuskel og kappemuskelen.

12) Tungens bevegelsesnerve, nervus hypoglossus, sender motoriske fibrer til tungemusklene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. september 2014 skrev Petter Wilberg

Hei
Har man ikke gått bort fra N. Statoacusticus som navn på nr 8. Jeg trodde den het N. Vestibulocochlearis. Hva er egentlig riktig?
Mvh
Petter Wilberg

26. februar svarte Bjørnar Hassel

Åttende hjernenerve kalles både n. statoacusticus og n. vestibulocochlearis. Den første betegnelsen refererer til nervens funksjon (likevekt og hørsel). Den siste betegnelsen refererer til de anatomiske strukturene/sanseorganene som nerven har sitt opphav i (vestibulum og cochlea). Funksjonsbetegnelsen (statoacusticus) er i tråd med andre betegnelser på sensoriske hjernenerver (n. olfactorius om luktenerven, n. opticus om synsnerven; n. trigeminus om ansiktets følenerve), og den er i tråd med den norske betegnelsen på nerven, balansenerven eller hørselsnerven, som igjen er på linje med de norske (funksjons)betegnelsene for de andre hjernenervene som har med sansning å gjøre (luktenerven, synsnerven, ansiktets følenerver, smaksnervene).
I 1998 vedtok The International Federation of Associations of Anatomists å erstatte n. statoacusticus med n. vestibulocochlearis, slik at den siste har status som en mer korrekt og moderne betegnelse, men de to latinske formene brukes fremdeles om hverandre.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.