Hjelpeplikten ved trafikkuhell er en viktig bestemmelse i vegtrafikkloven om at enhver som, med eller uten skyld, er innblandet i trafikkuhell straks stanse og hjelpe personer og dyr som er kommet til skade, og for øvrig delta i de tiltak som uhellet gir grunn til. Denne plikt har, om det er nødvendig, også andre som er i nærheten eller som kommer til stede.
Den umiddelbare plikten er altså plikt til å stanse og deretter hjelpe.
Trafikkuhell er en fellesbetegnelse for sammenstøt og andre tilfelle hvor skader er inntruffet.
I dette ligger at det har minimum har oppstått materiell skade. Personskade er ikke nødvendig. Trafikkuhell må avgrenses mot stopp som følge av tekniske problemer og andre forhold som medfører stans, uansett om dette skaper problemer for annen ferdsel. Det er ingen forutsetning at motorvogn er involvert i ulykken.
At en syklende velter og skader seg er også en trafikkulykke, men da må ulykken ha skjedd innenfor anvendelsesområdet for loven (vegtrafikkloven § 1, 1.ledd, 2 punktum), på veg eller område der det er alminnelig adgang til og vanlig å kjøre med motorvogn.
Begrepet trafikkuhell viser at ulykken må ha skjedd i forbindelse med en hendelse i trafikken og fortrinnsvis på veg. Skjer ulykken utenfor en alminnelig ferdselsåre, (veg, gate, parkeringsplass osv.) er det neppe et trafikkuhell i lovens forstand.
Det skilles mellom to grupper:
Hjelpeplikten gjelder enhver som er innblandet i trafikkulykken, uansett om man har noe skyld i ulykken. Dette omfatter alle grupper av trafikanter, motorvogner, syklister og andre kjørende samt gående.
De som er innblandet har en mer omfattende forpliktelse enn gruppe 2.
Man er innblandet i ulykken dersom man som trafikant var en del av den trafikksituasjon som førte til ulykken, uansett om man kan bebreides for noe. Begrepet innblandet må tas bokstavelig. En fotgjenger som uten skyld fører til at en bil må bråbremse med den følge at den blir påkjørt bakfra, er innblandet i ulykken som en del av handlingsrekken. En fotgjenger som står på fortauet og ser det hele, er ikke innblandet. I hovedsak vil man være innblandet dersom man har vært deltaker i den trafikksituasjon som førte til ulykken, enten som fører av kjøretøy eller passasjer. Å være innblandet i trafikkuhell behøver ikke å ha noe med straffansvar og erstatningansvar å gjøre selv om det naturligvis ofte henger sammen
Man må likevel være oppmerksom på at den primære, umiddelbare og viktigste del av hjelpen, nemlig å hjelpe tilskadekomne, forplikter enhver også de som ikke er innblandet. Det er dog inntatt en reservasjon, «om nødvendig». Når vi vet at den umiddelbare hjelpen som gis på et skadested kan bety forskjell på liv og død, så blir begrepet «om nødvendig» av liten rettslig betydning.
Man plikter å yte det man kan uten først å foreta noen nødvendighetsvurdering
Etter at den umiddelbare hjelpeperioden er over blir det et skille med hensyn til plikter for de involverte og de øvrige som har kommet til stede.
Enhver som er innblandet har:
Etter ordlyden i lovens § 12, oppstår plikten til å stoppe når en trafikant observerer at en ulykke faktisk har skjedd ettersom loven bruker uttrykket «innblandet i trafikkuhell».
I en lagmannsrettsdom (LG-2013-010124), forutsettes det imidlertid at plikten til å stanse gjelder selv om man ikke direkte ser at en ulykke inntreffer. I følge dommen er det nok at vedkommende ut fra omstendighetene, burde ha forstått at en ulykke kan ha skjedd.
Det oppstilles derved et strengt aktsomhetskrav i forhold til stoppeplikten allerede når en situasjon oppstår.
Hjelpeplikten gjelder uten hensyn til hvor alvorlig skaden fortoner seg. Kravet er at man, i tillegg til å straks stanse, skal:
Hvordan man skal hjelpe personer og dyr beror på en konkret vurdering, ikke minst på egen kunnskap og evne. Selv om ordlyden krever hjelp til personer og dyr, må man som regel først gjennomføre noen sikkerhetstiltak på skadestedet. Det kan være å sette på varsellys, varseltrekant, bruke andre personer til å stoppe trafikken og sikre seg selv med refleksvest. Normalt må man også skaffe seg oversikt over skadestedet før man får iverksatt hjelp til involverte personer. Ved personskade må man umiddelbart varsle ambulanse og politi.
Dette er viktige oppgaver som de fleste kan foreta uten å ha spesielle forutsetninger. Å bli stående uvirksom i forhold til slike gjøremål vil normalt være i strid med lovens § 12, første ledd. Det videre arbeid kan være å yte førstehjelp. Ikke alle er i stand til det, noe som kan skyldes manglende kunnskap eller manglende evne. Det er neppe strafferettslig uaktsomt å være ute av stand til å yte medisinsk førstehjelp. Man er imidlertid forpliktet til å bidra til at andre tar seg av dette.
Man har en slik plikt dersom det ut fra forholdene anses nødvendig for å få skadde personer under legebehandling. Det ligger både i begrepet «hjelpe» og i begrepet «tiltak som uhellet gir grunn til».
I enkelte tilfeller kan man være forpliktet til å legge en skadet person inn i egen bil og foreta transport til nærmeste sykehus. Å nekte å ta en skadet person inn i egen bil som følge av faren for skader på bilen, for eksempel tilsøling av blod, vil være et klart brudd på hjelpeplikten.
Transportplikten avhenger følgelig av forholdene, ikke minst tilgjengelighet av ambulanse. I de fleste tilfeller vil det, ved alvorlige skader, være medisinsk og rettslig mest aktsomt å vente på ambulanse.
Hjelpeplikten må ellers avgrenses mot den risiko som en hjelper kan pådra seg. Dersom hjelp ikke kan ytes uten at hjelperen utsettes for betydelig fare, avgrenses hjelpeplikten tilsvarende.
Å stupe ut i iskaldt vann for å redde folk etter at en bil har havnet i sjøen, vil for eksempel normalt gå lenger enn det som kan kreves etter loven.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.