Leopold von Ranke
Leopold von Ranke utforma det moderne historiefaget.
Av /Bildarchiv Preußischer Kulturbesitz.

Historiografi er historieskrivingens egen historie og handler om hvordan historie har utviklet seg som et moderne vitenskapelig fag fra starten av 1800-tallet og fram til i dag.

Faktaboks

Uttale
historiografˈi
Etymologi
av historie og -grafi

Historiografien er nyttig for historikeren på flere måter. Den gir ham eller henne bevissthet om sin egen identitet, mulighet til å konkretisere hvordan enkelte tidsepoker ytret seg i en bestemt vitenskap, og endelig å forstå hvordan tidligere generasjoner historikere har vært preget av det samfunnet de levde i.

Historiefagets historie

I Norge var Peter Andreas Munch en av de første moderne historikerne. Sammen med Rudolf Keyser ble han kjent for innvandringsteorien, som gikk ut på at Norge ble befolket fra nord og øst. Norge var hovedlandet, og derfra spredte folket seg til de andre nordiske landene. Dette førte også til forståelsen av at norrønt språk og at sagalitteraturen var norsk, i stedet for fellesnordisk. Behovet for å framheve Norge og det norske er tydelig blant den første generasjonen norske historikere, og kan ses på som en del av nasjonsbyggingen som foregikk på 1800-tallet.
/NTNU UB.
Lisens: CC BY SA 4.0

Opprinnelsen til den moderne historiografien knyttes særlig sammen med den tyske historikeren Leopold von Ranke (1795–1886), som blant annet hevdet at objektiv historieskriving ikke skulle baseres på legender og myter, men på autentisk kildemateriale. Dermed var målet til historieskrivingen å rekonstruere «wie es eigentlich gewesen» (hvordan det egentlig var), på bakgrunn av en objektiv og vitenskapelig metode. Dette innledet en systematisk utdanning for historiske forskere, og bidro til en profesjonalisering av historiefaget.

Som en følge av denne profesjonaliseringen ble nasjonalarkiver og riksarkiver bygget opp i europeiske land. I Norge ble det første nasjonale arkiv (Riksarkivet) opprettet i 1817, men fram til 1835 var det ubemannet. Da ble Dominicus Nagel Bech (1808–1853) ansatt som assistent, mens Henrik Wergeland (1808–1845) trådte inn som arkivets første sjef i 1841. På slutten av 1800-tallet ble de første historiske tidsskrift utgitt. I tillegg startet man systematiske innsamlinger og kategoriseringer av historisk materiale, og utgivelse og redigering av kildepublikasjoner.

1900-tallet

På 1900-tallet begynte historikere å bli mer skeptiske til Rankes påstander om å nå fram til «hvordan det egentlig var». Man begynte å legge vekt på at tanken om at enhver historiker velger ut fra sin forhåndsoppfatning av saken (sin forforståelse), og at historikeren er sosialt og historisk plassert. I løpet av 1900-tallet ble fagets metoder radikalt utvidet. Den såkalte Annales-skolen (etablert rundt tidsskriftet Annales i 1929, med de franske historikerne Marc Bloch (1886–1944) og Lucien Febvre (1878–1856) som grunnleggere) regnet historien som et samspill mellom økonomiske, kulturelle og sosiale faktorer.

I Tyskland har blant andre Jürgen Kocka (1941–) og Reinhart Koselleck (1923–2006) gjort seg gjeldende med vekt på historisk samfunnsvitenskap og historiens språklige karakter, mens marxisten Eric Hobsbawm (1917–2012) har vært blant dem som har satt agendaen for historiefaget i Storbritannia. Dette viser at faget historie og historiefortolkning er nært knyttet til det samfunnet historiefortolkningen foregår i, og til hvem som fortolker historien.

Norsk historieskriving

Ernst Sars, fotografert i 1910
Ernst Sars (1835–1917) så på Norges utvikling mot selvstendighet som en følge av en evolusjonisme. Når en historiker studerer Sars' historieskriving, er det lett å sette den i sammenheng med unionsoppløsningen i 1905.
Jens Arup Seip, fotografert 1981
Jens Arup Seip (1905–1992) fikk stor betydning for yngre historikere og samfunnsforskere, og en rekke av hans ofte spissformulerte karakteristikker er gått inn i den norske historiske fagsjargongen. Blant annet er Seip kjent for å ha skapt begrepet «embetsmannsstaten» om Norge i perioden fra 1814 til 1884.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Ingrid Semmingsen

Ingrid Semmingsen (1910–1995) var Norges første kvinnelige historieprofessor, og den første kvinnen med doktorgrad i faget. Hun var særlig opptatt av utvandringshistorie og sosialhistorie, spesielt på norsk 1800-tall. Foto fra 1990.

Ingrid Semmingsen
Av /NTB Scanpix ※.

Norge har en relativt kort universitetstradisjon, men historievitenskapen gjorde seg gjeldende ved Universitetet i Christiania allerede i første halvdel av 1800-tallet. Historieprofessorene Peter Andreas Munch (1810–1863) og særlig Rudolf Keyser (1803—1864) ble kjent for innvandringsteorien, som gikk ut på at innvandringen til Skandinavia skjedde fra øst og nord og inn i et lite befolket område, som kom til å bli Norge og Nord-Sverige. Norge var hovedlandet, og derfra spredte folket seg til de andre nordiske landene. Dette førte også til forståelsen av at norrønt språk var norsk, og at sagalitteraturen var norsk. I metodisk og teoretisk forstand var Keyser og Munch beslektet med Ranke, blant annet gjennom sin søken etter det opprinnelige og vekten på kildekritikk.

I neste generasjons historikere gjorde særlig Ernst Sars (1835–1917) seg bemerket. I verket Utsigt over norsk historie (1873–1891) så Sars på Norges utvikling som en følge av en evolusjonisme, og var samtidig også opptatt av ideer og synteser og store sammenhenger. Dermed så Sars den norske historien som en utvikling med en bestemt retning, som pekte fram mot nasjonal selvstendighet. I opposisjon til Sars stod mer konservative historikere, som Torkel Aschehoug (1822–1909), Michael Birkeland (1830–1896) og Yngvar Nielsen (1843–1916).

Den tredje generasjons historikere i Norge var dominert av Edvard Bull den eldre (1881–1932) og Halvdan Koht (1873–1965), som stod for en radikal kildekritikk. Bull betraktet kongesagaene som levninger fra den tiden de ble skrevet i. Både Bull og Koht var tydelig påvirket av Karl Marx’ synspunkter, og betonet økonomi, materielle forhold og klassekamp (materialistisk historieoppfatning). Fra 1930-tallet var det nærmest en konsensus omkring sosialdemokratisk politikk og ideologi i norsk historieskriving. Pragmatiske materialister som Sverre Steen (1898–1983) og Jens Arup Seip (1905–1992), var sentrale noe senere i denne perioden. Også historikere som Ingrid Semmingsen (1910–1995) og Edvard Bull den yngre (1914–1986) sorterer inn under denne perioden.

Etter 1945 ble et mer empirisk forskningsideal rådende i norsk historieskriving. I kjølvannet av andre verdenskrig kom et sterkt ønske om å nå fram til etablerte fakta. I teoretisk forstand var man særlig opptatt av kritisk empirisme, med blant andre Ottar Dahl (1924–2011) og Kåre Tønnesson (1926–2019) som representanter. Mens de fleste av de toneangivende historikerne i denne perioden var opptatt av problemstillinger innenfor norsk historie, markerte Tønnesson seg med den franske revolusjon som spesialfelt.

Den språklige vendingen

Den norske historievitenskapen har siden 1970-tallet vært preget av stort mangfold, i overensstemmelse med at det også finnes mange profesjonelle historikere i landet. Den såkalte språklige vendingen, som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1970-tallet, var en del av den postmoderne retningen, og var særlig opptatt av interessen for det individuelle og subjektive. Den la også vekt på at enkelthendinger og livshistorier kunne forsvinne i strukturer, og på at språket til enhver tid speilet samtiden. Innen den språklige vendingen postulerte man at «historikeren var død», det vil si at historiens tekster var selvstendige, og uavhengige av forfattere.

Edward Saids (1935–2003) kjente verk Orientalisme (1978) kan ses i lys av den språklige vendingen, og fikk stor betydning for historiske studier av forholdene mellom vestlige land og øvrige land. Den såkalte «sannhetsdebatten» i norsk historieskriving, som kom i kjølvannet av Erling Sandmos (1963–2020) doktorgradsavhandling i 1998, kan ses i lys av den språklige vendingen. Sandmo tok utgangspunkt i Michel Foucaults (1926–1984) epistemebegrep, og så et hvert utsagn som situert, det vil si avhengig av hvem som ytret dem, og når utsagnet ble ytret. Sannheten ble dermed relativ, i stedet for absolutt. I debatten opponerte historikere med mer tradisjonelle syn, som for eksempel Kåre Tønnesson og Tor Egil Førland (1959–) mot Sandmo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dahl, Ottar (2007): Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, fjerde utgave. Universitetsforlaget, Oslo
  • Hubbard, William H. med flere (red.) (2001): Making a Historical Culture: Historiography in Norway. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Kjeldstadli, Knut (1999): Fortida er ikke hva den en gang var: En innføring i historiefaget. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Melve, Leidulf (2010): Historie: Historieskriving frå antikken til i dag. Dreyers Forlag, Oslo.
  • Sandmo, Erling (2014): Tid for historie: En bok om historiske spørsmål. Universitetsforlaget, Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg