Hindi (høyhindi) har ingen gammel litteratur. Til gjengjeld finnes det en rik klassisk litteratur skrevet på hindidialekter som i dag praktisk talt ikke lenger brukes som skriftspråk.

Den første samlingen av heroiske ballader på hindi stammer fra Rajasthan fra ca. 1000 e.Kr. Den er begynnelsen til en rik diktning om de hinduiske rajputers kamper med muslimske erobrere. Best kjent er 1100-tallsdikteren Chandbardayis ballade-epos Prithviraj Raso om den siste hinduiske kongen av Delhi, som falt i kampen mot muslimske erobrere i 1192. Språket i balladediktningen er gamle gamle vesthindi- og rajasthani-dialekter. Som annen muntlig litteratur ble disse diktene mye forandret før de ble nedskrevet, antakelig på 1600-tallet.

Det religiøse liv i indisk middelalder er preget av det personlige gudsforhold (bhakti). Kabir (d. 1518) angrep i diktene sine alt det utvendige i både hinduismen og islam og sang om den ene, felles Gud. Også Guru Nanak (1469–1538), som grunnla sikh-religionen, og Dadu (1544–1603) skrev i denne tradisjonen, som kalles nirgunbhakti, fordi den tilber en upersonlig, immanent og attributtløs (nirgun) gud.

En annen type bhakti er representert i diktningen om Ram og Krishna, som tilbes som legemliggjørelser (avatâra) av Vishnu. Fordi sentrum for Ram-kulten lå i Avadh (Oldtidens Ayodhya) mot øst, ble det tradisjon for å skrive Ram-diktningen på avadhi, en østhindidialekt. Avadhidiktningens, og kanskje hele hindilitteraturens, betydeligste verk er eposet Ramcharitmanas av Tulsidas (1532–1623). Det finnes også en rik muslimsk diktning på avadhi (eller pûrbî, som muslimene selv kaller denne dialekten). De mest kjente navn er Malik Muhammad Jayasi, som skrev Padumâvatî i 1540, og Abdur Rahim Khan Khanan (1556–1627).

Sentrum for Krishna-kulten lå lenger mot vest, omkring Mathura, og derfor ble braj, den lokale vesthindidialekten, benyttet av Krishna-dikterne. Det første større verk på braj, Sur-sagar av Surdas (ca. 1500), skildrer i melodiøse vers scener fra Krishnas barndom. En annen berømt bhaktisanger var den kvinnelige dikteren Mirabai (1498–1546), som diktet på en blanding av braj og rajasthani.

På 1600- og 1700-tallet ble braj-dikterne mer og mer opptatt av formen. Innholdet kunne nok fremdeles være religiøst, som hos Keshavdas (1555–1617). Men vel så ofte var temaet erotikk, og hovedvekten ble lagt på det formelle mesterskap i metrikk og stilistikk (riti), basert på de litterære tradisjoner i sanskritlitteraturen med sin lære om alamkara, poetisk utsmykning. Mest kjent av riti-dikterne er Biharilal, som levde på 1600-tallet.

Den egentlige hindispråklige litteratur (altså litteratur skrevet på High Hindi) begynner med den fortsatt leste Lallûjî Lâl, som opprinnelig skrev sine populære hindi gjenfortellinger av sanskrit klassikere på bestilling av Fort William College i Calcutta, der britiske embetsmenn fikk opplæring i indiske språk. High Hindi ble også brukt av misjonæren William Carey i hans bibeloversettelser (1809 og 1818). Den første forfatter av betydning som skrev på High Hindi, var Harishchandra 'Bharatendu' (1850–85).

Den nye poesien fikk en trang fødsel. Man var vant til at lyrikk skulle være på braj. Først de såkalte chayavad-dikterne ('speilbilde') skrev lyrikk av varig verdi. De var påvirket av engelsk romantikk (Shelley, Keats, Yeats) og europeiske symbolister, og fra indisk hold av upanishadenes filosofi og Rabindranath Tagore. Mest kjent er Jayshankar Prasad (1889–1937). Hos forfattere som Suryakant Tripathi Nirala (1896–1961) og Sumitranandan Pant (1900–77) er påvirkningen fra Tagore sterkest, mens Mahadevi Varma (1907–87) står eldre mystikk nær. Opprøret mot chayavad kom dels fra diktere som stod Mahatma Gandhi nær, dels fra marxistisk hold. Den nye retningen, som var mer samfunnsbevisst, kalte seg pragativad ('progresjon'). Pant var med også her. Senere ble nayi kavita ('den nye poesi') lansert av . Saccidânand Hîrânand Vâtsyâyan Ajñeya (1911–87). En slik retning fantes allerede på bengali. Den kjennetegnes av fri form, så langt som mulig fra klassisk diktning i billedbruk og syntaks. Betydeligst er Ajñeya selv og Madhav Muktibodh (1917–64).

Mer lest og folkekjær enn alle disse ble imidlertid den patriotiske diktningen til Maithili Sharan Gupta (1886–1965). Best kjent blant dagens hindi diktere er Kunwar Narayan.

Den indiske romanen ble til som en etterligning av den europeiske. I 1891 skrev Devakinandan Khattri (1861–1913) den første roman på hindi. Men først Premchand (1881–1936) skapte under påvirkning av Maksim Gorkij en sosialrealistisk roman. Sterkt står også Yashpal (1903–77) med frigjøringsromanen Falsk sannhet (1958–60), og Upendranath Ashks tetralogi om antihelten Chetan (1947–74). Betydelige romanforfattere er også Phanishvarnath Renu (1921–77) og Rahi Mazum Raza (f. 1927), med skildringer fra muslimsk miljø i Lakhnau. Bhishman Sahni (1915–2003) er blitt berømt for sine romaner om de traumatiske begivenhetene i 1947. Blant dagens mest fremtredende romanforfattere er Giriraj Kishore, Pankaj Bhisht (f. 1946), Shrilal Shukla (f. 1925), Manzur Ahtesham, Krishna Sobti og Vinod Kumar Shukla.

Novellen har gjennomgått en lignende utvikling som romanen. Også her skapte Premchand skole. I hans fotspor fulgte Jainendra Kumar (f. 1905). I 1960-årene oppstod nayi kahani («the new short story»), som ikke var noen protest mot den sosialrealistiske novellen, men et forsøk på å skape en ny og friere form og en mer skarpsindig psykologisk motivering. Representanter for denne retningen var Nirmal Verma (f. 1929), Rajendra Yadav (f. 1929), Mohan Rakesh (1925–72) og den kvinnelige forfatteren Mannu Bhandari (f. 1931). For øvrig skriver nesten alle moderne hindi romanforfattere også noveller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.