Også i kristen teologi er himmelen uttrykk for den transcendentale virkelighet. Himmelen er Guds bolig, noe som markerer både Guds transcendens, og Skaperens avstand fra den skapte verden. Guddommelige gaver og velsignelser kommer ofte ovenfra, guddommelige tegn viser seg på himmelen, åpenbaringer kan skje ved at himlene åpner seg eller ved himmelreiser (se himmelfart).

Himmelen er også frelsens og fullendelsens sted, der de som er kjent rettferdige tar del i det guddommelige, evige liv; troende kan omtales som fremmede på jorden og med borgerskap i himmelen. Himmelen blir detaljert beskrevet, og det utvikles en slags himmelsk geografi der alt er godt og vakkert i kontrast til helvete.

I enkelte kristne bevegelser har lengsel etter himmelen ført til verdensforakt og virkelighetsflukt. Imidlertid har den himmelske Guds tilstedeværelse i verden alltid vært en sentral tanke i kristen teologi. I forestillingen om guddommens inkarnasjon og Jesus som sann Gud og sant menneske forenes himmel og jord. Senere teologi utviklet tanken om Guds allestedsnærværelse (ubikvitet).

Himmelen som symbolsk eller mytisk uttrykk kan sies å reflektere et tredelt verdensbilde som i dag er vitenskapelig forlatt. Moderne teologi, særlig forsøkene på avmytologisering, har ønsket å omskrive det til et mer eksistensialistisk språk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.