Den eldste kjente representant for hestefamilien er urhesten Hyracotherium, kjent fra Europa og Nord-Amerika i eocen (eldre tertiær). De var små skogsdyr med fire tær på forlemmene og tre tær på baklemmene, og med lave kinntenner.

Forskjellige fossilfunn gjør det mulig å følge utviklingen i mange av hestefamiliens grener, som i løpet av tertiær gjennomgikk mye av de samme forandringer. De ble gradvis større, og antall tær ble mindre, i det tredje tå ble kraftigere utviklet, mens annen og fjerde tå ble mer og mer redusert. De yngste hestene løper på den ytterste tåspissen, som dekkes av hoven. Kinntennene ble kraftigere med lengre røtter, og kronen fikk en komplisert utforming med både emalje, tannben og sement.

Alt dette har sammenheng med endringer i hestenes levevis. De eldste hestene levde i skoger, hvor de sprikende tærne passet til å gå på den bløte skogbunnen og de lavkronete tennene var for tygging av den saftige skogvegetasjonen. Med tiden trakk hestene ut på steppene, og her ble sidetærne redusert, mens den midtre tåen ble kraftigere og foten fikk en mer oppreist stilling. Dette gjorde hestene til fremragende løpere, som lett kunne flykte fra sine fiender. De store tennene var ypperlig egnet til å tygge det stive steppegresset.

Hestene oppstod i Nord-Amerika, men vandret tidlig til Asia og derfra til Europa og Afrika, hvor det delvis utviklet seg egne slekter. De nålevende hestene stammer imidlertid fra senere utvandringer fra Amerika. Hestene var meget tallrike gjennom hele tertiær, men bare én hesteslekt har overlevd til i dag. I kvartær døde hestene ut i Amerika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.