hemofagocytisk lymfohistiocytose (HLH)

Artikkelstart

Hemofagocytisk lymfohistiocytose er en tilstand der kroppens immunceller spiser egne blodceller. Sykdommen forkortes HLH. Tilstanden kan ha flere årsaker, de vanligste er infeksjon, bindevevssykdom, kreft, genmutasjon og medikamenter.

Faktaboks

Uttale

hemofagosyt'ose

Etymologi

av gresk hemo-, 'blod-', phagein, 'spise' og -cytose, 'forekomst av celler'

Også kjent som

hemofagocytisk lymfohistiocytose, forkortet HLH, og makrofag -aktiveringssyndrom

HLH gir feber og dårlig allmenntilstand. I blodprøvene er det ofte lave nivåer av røde og hvite blodceller, samt blodplater.

HLH behandles med immundempende behandling og cellegift. Tilstanden regnes som alvorlig, selv om det også finnes milde sykdomsforløp.

Sykdomsmekanismer

Beinmargsutstryk med hemofagocytose. Den store cellen i midten av bildet er en makrofag som har fagocytert flere røde blodceller og blodplater.
Hemofagocytose
Lisens: CC BY SA 3.0

Makrofager er store celler som tilhører immunforsvaret. De har evnen til å spise opp mikroorganismer og celler, noe som kalles fagocytose. Makrofagene kan også kalles histiocytter.

Ved overstimulering av immunsystemet kan makrofagene bli så aktive at de spiser opp egne blodceller. Dette skjer vanligvis i beinmargen, milten, leveren og lymfeknuter.

T-celler regulerer immunsystemet, og det er ofte disse som gir signal til makrofagene og får dem til å bli overaktive. Både røde blodceller, hvite blodceller og blodplater kan bli spist opp.

Årsaker

Det er fem årsaker til slik overaktivering av immunsystemet:

  1. Infeksjon. Mest vanlig er virusinfeksjoner som gir kyssesyken, som igjen oftest er forårsaket av Epstein-Barr-virus eller cytomegalovirus. Når unge mennesker blir livstruende syke av kyssesyken er det ofte på grunn av HLH. Også andre virus, som sars-CoV-2 (vanligvis kalt koronavirus) og hiv, kan gi HLH.
  2. Bindevevssykdom. Mest vanlig er Stills sykdom.
  3. Kreft. HLH er vanligst ved lymfekreft, især T-cellelymfom.
  4. Arv. Arvelig form for HLH skyldes mutasjoner i gener som regulerer immunforsvaret. For at betennelsesprosesser ikke skal løpe løpsk, er kroppen utstyrt med undergrupper av T-celler og NK-celler som skal dempe immunsystemet. Ved arvelig HLH fungerer ikke denne bremsen, og tilstanden kan oppstå selv ved banale infeksjoner.
  5. Medikamenter. Mest vanlig her er kreftmedisiner som virker gjennom påvirkning av reseptor for programmert celledød (PD1-reseptor) og cytotoksisk T-lymfocytt-assosiert protein 4 (CTLA4-reseptor), og derved gir over-aktive T-celler.

Symptomer og diagnose

Ved HLH får man feber og dårlig allmenntilstand. Milten og leveren blir store.

Hvis man tar en blodprøve, vil det være lav konsentrasjon av røde og hvite blodceller, samt blodplater. I blodprøvene finner man også vanligvis skyhøye verdier av jernlagringsproteinet ferritin, fordi dette lekker ut fra de aktive makrofagene.

Ved beinmargsprøve vil man oftest finne makrofager med synlige rester av blodceller i cytoplasma.

Prognose og behandling

HLH er oftest en livstruende sykdom. Behandlingen retter seg mot å dempe immunforsvaret med kortikosteroider og cellegiften etoposid. I tillegg må man behandle den tilgrunnliggende årsaken. Ved den arvelige formen er det vanlig å utføre allogen stamcelletransplantasjon.

Historikk og navnforklaring

HLH ble først beskrevet i 1952 hos barn som hadde arvelig variant, såkalt primær HLH. Den gang kalte man tilstanden familiær hemofagocytisk retikulocytose. Denne arvelige formen er autosomalt recessiv og forekommer bare hos en til to nyfødte per million fødsler. Den hadde svært høy dødelighet inntil man begynte å behandle den med allogen stamcelletransplantasjon. Senere ble det klart at HLH også kunne oppstå hos voksne, og uten at det forelå mutasjoner. Disse sekundære formene har gjennom historien hatt flere navn som makrofag aktiveringssyndrom, hemofagocytose-syndrom og til slutt hemofagocytisk lymfohistiocytose, HLH.

HLH-begrepet gjenspeiler funnene man finner ved vevsprøve av beinmarg, milt eller lymfeknute: Spiste blodceller («hemofagocytisk»), mange T-lymfocytter («lymfo») og mange makrofager («histiocytose»).

Hos voksne fant man at HLH var en sekundær tilstand, altså med en annen underliggende årsak. Men også disse sekundære formene hadde svært høy dødelighet. Dette bedret seg da man i 1994 utviklet HLH-94 protokollen som inneholdt kortikosteroid i form av dexametason og cellegiften etoposid. Nå er HLH en diagnose man stiller oftere og oftere fordi man har blitt mer oppmerksom på den, og man har sett at tilstanden kan ha flere alvorlighetsgrader, der de letteste tilfellene ofte ikke oppdages. Det er derfor vanskelig å anslå den reelle forekomsten av HLH.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg