Hellas, hellenistisk kunst. Venstre fløy av Pergamonalteret, med noe av skulpturfrisen og søylegangene. Pergamon-Museum i Berlin.

SCODE. begrenset

Nike fra Samothrake fra omkring 190 f.Kr., seiersmonument i marmor, et av hellenismens mesterverk. Louvre, Paris.

Anon. begrenset

Venus fra Milo, marmorskulptur. Louvre, Paris.

Anon. begrenset

Aleksanders erobringer førte til at den greske kultur ble spredt østover, og selv om hans verdensrike falt fra hverandre etter hans død, ble den greske kultur bevart i de kongeriker som hans generaler og deres etterfølgere skapte.

Av de hellenistiske kongedømmene er Ptolemeer-riket i Egypt og Selevkide-riket i Syria de betydeligste. Hovedsteder i disse rikene var henholdsvis Alexandria og Antiokia ved Orontes. Litterære kilder forteller om disse byenes glans og prakt, men dessverre er det bevart svært få minner fra deres hellenistiske storhetstid. Greske riker fantes så langt øst som i Baktria, se Gresk-baktriske rike, og greske stilimpulser trengte helt inn i India og påvirket kunsten der, se Gandhara-kunst. Grekernes erobringer førte til at nye kultursentre sprang opp, og i betydning til dels fortrengte de gamle sentre i det greske moderland.

Lysippos regnes som hellenismens første store billedhugger, selv om hans tidlige virksomhet faller utenfor perioden. Hans figurer virket smekrere og slankere enn de eldre mesteres og hadde mindre hode i forhold til kroppen. Hans berømte statue Skraperen strekker armen frem mot betrakteren, i rett vinkel med kroppen. Eldre billedhuggere foretrakk å holde armene i samme plan som kroppen, idet de henger ned eller er strukket ut til siden. Statuen kan således overskues i ett blikk, mens man bør gå rundt Lysippos' Skraper for å få tak i motivet.

En kontrastering av plan og akser gjenfinnes i mange hellenistiske skulpturer. Man ynder kompliserte motiver som sittende figurer med bena over kors eller et ben fremstrakt, eller skikkelser som vrir seg eller er i sterk bevegelse. Kjegle- eller pyramideformede komposisjoner er populære, både for enkeltfigurer og grupper. Som eksempler kan nevnes gruppen Galler dreper sin hustru og seg selv, samt den beslektede Pasquinogruppen (Menelaos med den døde Patroklos), som begge tilskrives byen Pergamons skole. Førstnevnte gruppe var en del av et større monument til ære for seieren over gallerne, en keltisk stamme som hadde trengt inn i Lilleasia. Skulpturen Den døende galler hørte også til dette monumentet. Gallergruppene viser interesse for egenheter hos folk av andre raser og kulturer, noe som gjenfinnes også ellers i hellenistisk kunst.

Pergamons mest berømte monument, det store Zevsalteret med sin relieff-dekorerte frise som viser kampen mellom guder og giganter, er antakelig også reist for å forherlige seieren over gallerne. Relieffene er fra rundt midten av 100-tallet f.Kr. Figurene er mer patetiske enn i gallergruppen og utført i høyt relieff i en stil som ikke uten grunn er blitt kalt «pergamensk barokk». Denne kraftige, svulmende stilen var ikke begrenset til Pergamon, men gjenfinnes bl.a. i Nike fra Samothrake, et verk av den rhodiske skole. Fra Rhodos kom også skaperne av Laokoongruppen, Hagesandros, Polydoros og Athanadoros. De samme kunstnernavn finnes på en stor skulpturgruppe som er funnet i Sperlonga på kysten mellom Napoli og Roma. Gruppen Odyssevs' mannskap angrepet av Skylla, ble funnet sammen med en gruppe som viste en annen scene fra Odysseen, Blindingen av Polyfemos. De to gruppene, som man fant sammen med et par mindre statuegrupper og en del andre skulpturer, har vært gjenstand for livlig diskusjon. De siste undersøkelser antyder at de er romerske kopier, og at originalene, som Laokoongruppen og Pergamonalteret, hører hjemme omkring midten av 100-tallet f.Kr.

Ved siden av den patetiske, svulmende stil opptrer også mykere stilretninger innen hellenistisk kunst. Populære motiver er Afrodite, ofte naken eller lett påkledd, nymfer og andre naturvesener, barn, samt forskjellige erotiske grupper. De populære Tanagrafigurene i terrakotta tilhører denne retningen. Et av sentrene for den myke og mer grasiøse stil var Alexandria. Denne byens kunstnere var også kjent for sine sterkt realistiske skildringer som kunne gå over i karikaturen. Man vek ikke tilbake for å skildre krøplinger eller mennesker nedbrutt av alder.

En annen side av den sterke realismen innen hellenistisk kunst viser de mange karakterfulle portretter som er bevart fra perioden. I tillegg til de nevnte stiler sees også, særlig i sen hellenistisk kunst, en interesse for de klassiske idealer. Denne førte til at man begynte å imitere klassiske skulpturer. Først var man mer fritt inspirert av disse, siden gikk man over til å kopiere dem direkte, noe som danner opptakten til den romerske masseproduksjon av eldre verker.

Malerier kjennes hovedsakelig fra litterære beretninger og romerske kopier. Stilen var utpreget malerisk med rik palett og kraftige lys- og skyggevirkninger. Nytt var en økende interesse for landskapet. Mosaikk-kunsten utvikles også i hellenistisk kunst. Fra å bruke småstein i naturfarger som materiale, gikk man over til såkalt tesserae, tilhugne biter av stein og farget glassmasse. Man fikk på den måten en rik polykromi og kunne oppnå mye av den samme virkning som i maleriet.

Fra hellenistisk tid er det bevart flere byanlegg (Priene, Pergamon) og monumentale helligdommer (Athene-helligdommen i Lindos, Rhodos og Asklepios-helligdommen på Kos). De viser en trang til å skape mer enhetlige anlegg hvor aksialiteten utnyttes. Dette trekk videreutvikles i romersk arkitektur. Et annet element som romerne overtar og utvikler, er rundbuen og tønnehvelvet. Disse dukker opp i gresk arkitektur under hellenismen, men spiller en underordnet rolle. I tempelarkitekturen går man bort fra det doriske tempel med sine mange uregelmessigheter og foretrekker det joniske, hvor grunnplanet kan legges inn i et jevnt rutemønster. Periodens mest kjente arkitekturteoretiker var Hermogenes. Han har bl.a. inspirert Vitruvius.

Den hellenistiske kunst som helhet preges av stort mangfold. Periodens siste del faller sammen med den romerske ekspansjon, slik at flere av dens kunstneriske særtrekk overtas av romerne og blir holdt levende etter at den egentlige hellenistiske epoke er over.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.