I statspraksis og folkerett sondres det mellom havbunnen innenfor statenes territorialgrenser, kontinentalsokkelen og de store havdyp. Kyststatens enerett til utnyttelse av havbunnen og naturforekomstene innenfor territorialgrensen er en følge av dens rettigheter med hensyn til dens territorium for øvrig. Når det gjelder kontinentalsokkelen, har det funnet sted en rettsutvikling i tiden etter den annen verdenskrig som medfører at kyststaten har enerett til utforskning og utnyttelse av naturforekomstene på sjøbunnen og i undergrunnen. Dette er bl.a. slått fast i Genève-konvensjonen om kontinentalsokkelen av 1958 og Havrettskonvensjonen av 1982.

Utenfor kontinentalsokkelen har man tidligere anvendt reglene for det frie hav også for bunnen, slik at enhver stat har adgang til å drive virksomhet. Med sikte på å løse de problemer dette kan skape med ukontrollert oljeboring, militære installasjoner og skade for skipsfart og fiske, er reglene om havbunnen blitt videreutviklet i Havrettskonvensjonen av 1982. Se havrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.