Havavsetninger, løsmateriale som er avsatt på havbunnen. Det består dels av materiale som kommer fra land (terrigent materiale), som grus, sand og leire; dels av biologisk dannet (biogent) materiale fra skjeletter og skall av dyr og planter. Det biogene materiale består for det meste av kalk, men også av kiselsyre (silika) og fosfater. Havavsetningene omfatter også kjemisk utfelt materiale, mest karbonater og jern- og manganoksider. Materiale fra verdensrommet forekommer dessuten i meget små mengder.

På grunt vann (0–10 m dybde) er avsetningen påvirket av bølger og tidevann, som vasker finmaterialet ut på dypere og roligere vann, og resultatet er mye grovkornete sedimenter (grus, sand og skjellbanker). Tropiske korallrev og ulike former for kalksand hører også med i denne sonen.

Dypere ned, til 200 m (på kontinentalsokkelen), er avsetningene oftest finkornete, med skall av bunndyr som er mye større enn de terrigene sedimentpartiklene. Sterk strøm kan gi sand- eller skallgrusbunn, men de fleste sand- eller skallgrusavsetninger er egentlig tidligere strandavsetninger, dannet mens havet stod lavere enn nå. I varmt vann vil det ofte være mer skallmateriale og mer kalk i avsetningene. Der kaldt og næringsrikt dyphavsvann strømmer opp på kontinentalsokkelen (upwelling), finnes det gjerne lite terrigent materiale, mens kjemisk avsetning av fosfater og kalk er vanlig.

På de store havdypene er det terrigene materialet meget finkornet, unntatt der hvor ras og slamstrømmer nedover kontinentalskråningen har ført med seg sand og andre grove partikler. Det organiske materialet er hovedsakelig rester av skall fra overflateplankton som har sunket ned på bunnen. Mens typen av avsetninger skifter raskt langs stranden og på sokkelen, er store deler av dyphavet dekket av meget ensartete sedimenter. Globigerinaslammet alene dekker 127 mill. km2. Andre viktige avsetningstyper er pteropodslam, diatomé- og radiolarieslam (med kiselskall) og den røde dyphavsleiren. Under ca. 5000 m dybde er trykket så stort at kalkskall løses, og her finnes bare kiselskall.

Avsetningshastigheten varierer mye, den er størst i gruntvannsavsetninger nær elvemunninger – opp til flere titalls cm per år, og minst i den røde dyphavsleiren, hvor det kan avleires mindre enn én cm per 1000 år.

Når man tidligere skulle undersøke havavsetninger, var man henvist til de øverste lag, eller det som ved geologiske prosesser var løftet opp på land. Ved hjelp av moderne teknologi kan man i dag innhente informasjon og sedimentprøver selv fra de største dyp. Metoder utviklet innen petroleumsleting gjør det også mulig å hente sediment- og bergartskjerner fra flere tusen meters dyp under havbunnen.

Havavsetningene spiller en stor økonomisk rolle. De aller fleste gass- og oljeforekomster finnes i havavsetninger, enten de nå ligger på land eller under havet. De største jernforekomstene, mange andre metallforekomster, kalk- og fosfatforekomster (for kunstgjødsel) og råstoffene for sement og teglstein kommer fra havet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.