Det er særlig kyststrøk, fjorder og innlandshav som rammes av forurensninger. Dette skyldes bl.a. høy befolkningstetthet, til dels dårlig vannutskiftning samt tilførsler av organisk og uorganisk materiale med elver og vassdrag.

Havet tilføres organisk materiale (som kloakk og olje), miljøgifter som brytes ned svært sakte eller ikke i det hele tatt (bl.a. metaller, halogenerte hydrokarboner og radioaktive stoffer), partikulært materiale (slam, plastikkpartikler), samt stoffer med stort sett lokale effekter (kjølevann, syrer, baser).

Forurensende stoffer tilføres direkte fra avløp og ulike typer industriutslipp. Havet brukes som dumpingplass for ulike typer avfall, husholdningsavfall, kloakkslam og mudringsmasse fra industrihavner med høye metall-konsentrasjoner, og radioaktivt avfall. Sjøtransport og petroleumsvirksomhet bidrar til utslipp av olje og andre farlige stoffer, bl.a. ved tømming av ballastvann og som følge av ulykker. Forurensende materiale føres også ut i havet fra store og små vassdrag (som avrenning av næringssalter og rester av plantevernmidler fra jordbruket); og det tilføres fra atmosfæren, oppløst i regn eller som løse partikler fraktet med vinden.

Virkningene av havforurensning avhenger av hva slags stoffer som tilføres, samt hvor de tilføres og i hvilke mengder.

Organisk materiale som tilføres havet brytes ned til næringsstoffer for andre organismer av oksygenkrevende bakterier. I mindre mengder vil derfor slikt materiale virke som gjødsel og øke produksjonen i systemet. Men ved tilførsel av store mengder materiale vil bakterienedbrytningen kunne føre til et oksygenfattig miljø, hvor mye av plante- og dyrelivet ikke kan bestå. Om dette vil inntreffe, avhenger av mange faktorer, som temperatur, oksygentilførsel og strømningsforhold. Direkte tilførsel av næringssalter vil ha en helt tilsvarende effekt, ettersom økt produksjon også fører til større mengder organisk materiale. Konsekvensene for mennesker er variable, bl.a. tilsmussing av badevann, sykdomsrisiko ved å spise enkelte typer sjømat fra forurensede områdene, samt økonomiske konsekvenser ved fiskedød i oppdrettsanlegg etter oppblomstring av giftige alger.

Olje tilføres havet ved skipsulykker og ulykker ved petroleumsvirksomhet til havs, men også fra andre kilder som ballastvann og rensevann fra store tankskip, elver som drenerer områder med tettbebyggelse, veier, småindustri o.l., og oljehavner og -raffinerier. Oljeprodukter inneholder en rekke kjemiske forbindelser som kan være giftige for planter og dyr, men utslipp medfører også skader på grunn av oljens fysiske egenskaper – f.eks. er dette hovedårsaken til den store fugledøden ved mange oljeutslipp. Konsekvensene av et utslipp i havet vil avhenge av typen olje, men også av faktorer som vær- og strømforhold, tidspunkt på året (særlig for fuglelivet) samt forholdene for bakteriell nedbrytning. Konsekvenser for mennesker er først og fremst knyttet til økonomiske tap ved oppdrettsanlegg som rammes og sviktende turisme ved tilgrising. Også usmak på fisk og andre sjødyr kan være en konsekvens av oljeforurensning.

Miljøgifter som tungmetaller og halogenerte hydrokarboner blir ikke brutt ned på samme måte som organisk materiale. Utslipp av slike stoffer fra industri og annen menneskelig aktivitet vil derfor akkumuleres, både i bunnsedimenter og i næringskjedene. Slike giftstoffer fra tidligere tiders utslipp ligger lagret i sedimentene, og vil også bidra til forurensninger, for eksempel ved mudring av gamle industrihavner. Virkningene av disse miljøgiftene varierer sterkt fra stoff til stoff og fra organisme til organisme, men økt dødelighet, redusert fruktbarhet, deformasjoner og hormonliknende effekter er blant de registrerte virkningene.

I de sørlige kystområdene er de viktigste forurensningene tilførsel av næringssalter og organisk materiale fra kloakk og jordbruk. Langs kysten fra Vestlandet og nordover bidrar oppdrettsanlegg med store mengder næringssalter.

I enkelte fjorder ligger industri som slipper ut (eller har sluppet ut) miljøgifter. I noen slike områder hvor det også fanges skalldyr og fisk til konsum, har dette medført omsetningsforbud for marine organismer.

Omfattende skipstransport medfører ulykker som med jevne mellomrom rammer det marine miljøet, og utgjør en trussel for bl.a. oppdrettsnæringen langs kysten. Mindre, ulovlige utslipp er ikke uvanlig, og kan ha lokale effekter.

Petroleumsvirksomheten til havs medfører lokale forurensninger når boreslammet avsettes på havbunnen. Samtidig vil store ulykker, som ukontrollerte utblåsninger, kunne medføre utslipp av store mengder olje.

Flere avtaler er inngått mellom ulike nasjoner for å redusere belastningene på det marine miljøet. Blant de viktigste for norske nærområder er Københavnavtalen (1971) om samarbeid vedrørende tiltak mot oljeforurensning av sjøen; Londonkonvensjonen (1972) om dumping av avfall og annet materiale; Pariskonvensjonen (1974) om bekjempelse av havforurensninger ved utslipp fra land i det nordøstlige Atlanterhavet, og Nordsjøavtalene (inngått 1987) om beskyttelse mot forurensninger av Nordsjøen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.