harejakt

Det er ensomt og til dels farlig å være harehund. Fører kan vanskelig gripe inn raskt, eller oppdage alt som kan vederfares en støver på jakt. Utover høsten kan vann og vassdrag med usikker is være en fare, og den lette haren har ingen ting imot en tur ut på isen. I enkelte distrikter er ulven en trussel, og trafikkdøden rammer også harehunden.

Hunden jobber alene langt fra fører, og det er nyttig å ta med et klesplagg hunden vil kjenne igjen. Dersom man gir hunden noe godt mens den ligger på plagget, vil den senere anta at det er mat å finne ved jegerens eiendeler. Plagget må legges igjen dersom jegeren må forlate hunden i los.

Man forlater hunden i los kun i ytterste nødsfall. Hunden skal i variabelt høstvær finne nattfoten etter haren, rekke fot til den finner dagleiet og få «pus» på beina. Så skal den, helst uten tap, drive haren til jegeren der han eller hun setter seg på post.

Støveren skal drive spornøye, det vil si at den ikke skal bruke vinden og dermed den direkte vitringen fra harekroppen. Det er sporet – foten – som er viktig. Likevel avsetter ikke haren (eller noe annet dyr) lukt bare fra føttene. Fra hele kroppen og alle dens åpninger utskilles ulike luktstoffer hele tiden. Er det vind kan hovedgaten av lukt som hunden følger under los ligge flere meter til siden for selve sporløypa.

Hunden skal følge harens krumspring gjennom mange slags miljøer, aller helst påholden og uten tap; gjennom fuktig underskog, over varme hogstflater, over bekker, langs grusveier, stier og over beitemarker. Gjennom en helt vanlig jaktdag fungerer terreng og vær som et gigantisk laboratorium. Store forskjeller i fuktighet, temperatur, nedbør, underlag og vind endrer sammensetningen på mange av stoffene som lukter «hare» og dermed forholdene for hunden. Ett eksempel når hunden får «veitap». Når vi vet alt dette, er harehundens innsats imponerende, der den i timevis i høy fart under full los holder rede på haren. Haren på sin side gjør mange krumspring for å gjøre det vanskelig for hunden.

Det er egentlig bare hunden som virkelig kjenner vitringsforholdene. Noen hunder har lettere for å jakte i snø enn på barmark, mens andre er best når bakken er bar. Trolig har det med hundens jakterfaring og forståelsen av de ulike forholdene å gjøre. Generelt virker det vanskelig for de fleste hunder å ta ut hare når bakken er rimfrossen. Det samme ser ut til å være tilfelle ved lauvfall, men det skyldes neppe at busker og trær ikke har blader. Det er heller vitringsforhold som oppstår på samme tid som lauvfallet som er årsaken. Dersom bakken er kaldere enn lufta omkring, vil hunden også slite. Det kan virke som om luktstoffene fra haren er klistret til bakken.

Når en hare blir skadeskutt, er mange hunder ute av stand til å finne den igjen. I gamle dager het det at haren ble så skrekkslagen at den holdt pusten og ikke avsatte lukt. Dette er uriktig. Det er ikke bare ånden som lukter, men absolutt hele dyret. Derimot er sjansen stor for at en skadd og stresset hare lukter helt annerledes enn en frisk, og at hunden ikke har «luktbilde» av den i hjernen. Kroppsfunksjonene hos skadde og stressede dyr endrer seg kraftig fra «normalen», åpenbart med andre luktstoffer som resultat. Trolig er harejakt den jaktformen som er minst rettet mot selve utbyttet. Mange skyter bare en og annen hare for hundens skyld.

Når hunden slippes, skal den søke og finne beitefot etter hare, få haren på beina og drive den under halsgivning, altså lose. Imidlertid har «pus» i nattens løp beveget seg på kryss og tvers, over sine egne spor og vært innom mange steder for å fylle magen. Noen hunder begynner så smått å hi hals mens de forsøker å finne ut av denne labyrinten. Det kan fortelle jegeren at hunden begynner å nærme seg uttaket, så lenge halsgivningen er differensiert og skiller seg fra den reelle losen senere. Men dette kan også defineres som løshet.

Når hunden vel har nøstet opp nattfoten og tar ut haren, er det en ekstra bonus at hunden gjør det med beskrik, det vil si at den gauler høyt og lenge. Dette skjer dersom hunden enten gjennom vitring forstår ar haren er ute, eller at den ser drevdyret. En trang hund har kanskje vært taus til dette øyeblikket, og enkelte hunder er tause også nå. Et variert, jevnt og godt hørbart losmål er høyt verdsatt. Gjennom dette kan jegeren få informasjon om hvor nær hunden er haren.

Enkelte hunder har et spesielt tostemt eller flertonig mål. Det er dette som i utallige artikler og bøker er omtalt som en konsert, og som musikk i harejegerens ører. Han ønsker seg en sanndru hund som gjennom losen forteller hva som skjer. Dersom det blir tap, skal det høres. Eller rettere sagt ikke, hunden bør ideelt sett være taus. Dette kan for eksempel skje om haren hopper tilbake i sine egne spor og gjør et avhopp, kommer inn på vei eller går i berg. Av og til kan haren trykke oppe på en høy stein eller finne på andre saker som gjør det nesten umulig for hunden å løse floken. Avhengig av situasjonen skal hunden bruke hodet, ringe inn tapsstedet og finne igjen drevdyret. Uten utspor fra ringen vet hunden å snevre inn søket inntil haren er på beina igjen. Dette kalles gjentak, og må gjerne høres. Når den første spurten etter uttaket er over, kan haren begynne å løpe i runder i hjemmeområdet sitt, det vil si at den turer. Den ønsker hvis mulig å ha kontroll på fluktruta, og det har den best der den er kjent. Derfor er det nesten feil å kalle harehunden en drivende hund. Den driver ikke haren, men holder den i bevegelse. Det er haren som bestemmer hvor ferden skal gå mens hunden bare følger sporløypa, i hvert fall etter at den første spurten i uttaket eller gjentaket er over.

En god harehund kan være påholden og haren kan ture i runde etter runde. Haren kan ofte slå inn på skogsbilveier. Dersom hunden er for skarpsprungen, kan haren slå inn på vei raskere. Her er det naturlige «luktlaboratoriet» et helt annet enn ellers i terrenget. Det krever en hund som avpasser farten etter forholdene og er spornøye. Den må også være oppmerksom nok til å registrere når haren forlater veien. Spesielt tidlig i jakta er veier og stier utmerkede stedet for postering. Senere i sesongen er ikke haren alltid like villig til å følge slike ferdselsårer. For både hunden og jegeren er det selve jakta, ikke utbyttet, som er det viktigste. En støver er slik koblet opp i hjernen at det å jakte er kraftig selvbelønnende. Kanskje er dette forklaringen harejegeren ønsker seg en selvstendig arbeidende, sanndru hund som også er iherdig ved tapsarbeid.