Hardhet, et minerals hardhet, bedømmes etter den motstand det gjør mot å la seg risse. Hardhet er viktig ved identifisering av mineraler. Friedrich Mohs (1773–1839) foreslo i 1822 en hardhetsskala som omfatter ti vanlige mineraler, hvor den relative hardhet (H) betegnes med tall fra 1 til 10 etter stigende hardhet (se tabell).

Et mineral som f.eks. risser kalsitt, men som selv risses av apatitt, har H = 4. Mineraler med hardhet under 2 kan risses med neglen, mineraler med hardhet opp til 5 risses av en kniv og mineraler med hardhet over 6 risser glass. Mohs' hardhetsskala er ennå av stor praktisk betydning. Hardheten kan i beste fall angis i halve enheter, f.eks. 5 ½, ikke med større nøyaktighet. Da hardhet er en vektoriell (retningsavhengig) egenskap, vil den ofte være ulik på de forskjellige flater av ett og samme mineral, og kan også variere i de forskjellige retninger på samme flate (f.eks. hos kyanitt).

For mer kvantitative målinger av mineralers hardhet må man benytte andre metoder. Indentasjonshardhet (f.eks. vickershardhet,HV eller HN – Vickers Hardness Number – som angis i kg/mm2) bestemmes ved et sklerometer: en spiss av diamant trenger inn i en polert mineralflate med en kjent belastning og man måler avtrykkets utstrekning. Logaritmen til HV har en lineær relasjon til Mohs' skala. Også abrasjonshardhet eller slipehardhet (HS) kan måles kvantitativt: hvis et volum V av mineralet slipes bort sammenlignet med et volum V0 av kvarts under de samme betingelser, så er HS = 1000 V0/V.

H Mineral
1 talk
2 gips
3 kalsitt
4 fluoritt
5 apatitt
6 feltspat (ortoklas)
7 kvarts
8 topas – mineraltopas
9 korund
10 diamant

Økende verdi angir økende hardhet

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.