(metallurgi). Hardhet av metalliske materialer graderes etter evnen til å motstå fysisk påvirkning av andre legemer. Motstandsevnen skyldes et komplisert samspill av elastiske egenskaper, formendringsevne og fastning hos materialet, og hardheten må derfor defineres ved nøyaktig spesifiserte målemetoder.

Vanligvis trykkes en kule, kjegle eller pyramide inn i prøvestykket under en bestemt last, og man måler inntrykkets utstrekning eller dybde. Vanlig benyttede skalaer for hardhet er brinell-, vickers- og rockwellhardhet, definert ved sine respektive målemetoder og -apparater. Måling av lokal hardhet, f.eks. i de enkelte strukturelementer i flerfaselegeringer, kan foretas i spesielle mikroskop (mikro-hardhet). For visse formål kan hardheten defineres ved bredden av et riss trukket med en diamantspiss under bestemte betingelser. Videre kan hardheten bestemmes ved måling av reflektert høyde ved fall av en hard kule mot overflaten av prøvestykket.

Måling av hardhet kan foregå hurtig og skader ikke prøvestykket. Slike målinger er derfor mye brukt i metallbearbeidende industri som en form for driftskontroll. Korrelasjoner mellom hardhet og andre egenskaper, f.eks. strekkfasthet, er som regel godt reproduserbare for en og samme materialtype og målemetodikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.