handlingsfilosofi

En utbredt tilnærming til spørsmålet om hva det er å handle, knytter det til å gjøre noe med hensikt. Om noen handler, gjør de noe. Men noen kan gjøre noe uten at det er snakk om handling. For eksempel, når noen snubler, eller svetter, eller rødmer, vil dette normalt ikke være handling. Et utbredt svar på hvorfor ikke, forsvart av blant andre Anscombe og Davidson, framholder at noen handler bare hvis de gjør noe med hensikt.

Anscombe knyttet det å gjøre noe med hensikt nært til det å ha en viss form for kunnskap om hva man gjør. Når man gjør noe med hensikt, er man klar over hva man gjør. Videre er man klar over dette på en særskilt måte, ikke ved å observere seg selv og hva man holder på med (slik andre folk blir i stand til å vite hva man gjør), men på en egen praktisk måte.

Anscombe forbandt denne praktiske innsikten i hva man gjør igjen med en viss form for slutning eller resonnement som kommer til uttrykk i det man gjør, når man gjør det med hensikt. Når man gjør noe med hensikt, har man en idé om at det man gjør på en eller annen måte er godt eller godt for noe. Det man gjør, eller det man derved oppnår, framstår for en som appellerende, tiltrekkende, verdifullt, påkrevd, eller på andre måter ønskverdig. Disse vurderingene, som aktøren mer eller mindre implisitt gjør seg, viser til hennes grunner for å gjøre det hun gjør. Handlingen var for Anscombe å anse for en konklusjon trukket ut fra slike grunner, et syn med røtter hos Aristoteles.

Davidson forstod, i likhet med Anscombe, det å gjøre noe med hensikt i lys av det å gjøre det av visse grunner. Å gjøre noe av visse grunner, og dermed med hensikt, var for ham et spørsmål om å gjøre det ut fra en viss kombinasjon av ønsker og oppfatninger. For eksempel: om noen løfter hånden med hensikt, vil håndløftingen være et uttrykk for (la oss si) et ønske om å hilse på noen, kombinert med en oppfatning av at man kan hilse ved å løfte hånden. I motsetning til Anscombe, argumenterte Davidson for at kombinasjonen av ønsker og oppfatninger som utgjør aktørens grunner for en handling er å anse som en årsak til handlingen.

Michael Bratman argumenterte, imot blant andre Davidson, at hensikter ikke kan reduseres til en kombinasjon av ønsker og oppfatninger, men er sui generis (altså «sitt eget slag») mentale tilstander. Bratman vektla den grunnleggende rollen til hensikter i planlegging – de er byggeklossene i våre planer – og dermed for organiseringen av vårt handlingsliv. For eksempel, om vi har dannet oss en hensikt om å gjøre noe bestemt, så er det, så lenge vi ikke tar hensikten opp til revurdering, rasjonelt berettiget ikke å vektlegge eventuelle ønsker som er uforenelige med denne hensikten, i vår videre praktiske tenkning. Det er denne spesielle rollen til hensikter i planlegging som, for Bratman, betyr at de ikke kan reduseres til en type ønsker eller ønske-oppfatning kombinasjoner.

I vårt daglige sosiale liv, og i fag som historie og samfunnsvitenskap, er det essensielt å forklare handlinger. Det er bred enighet om at en sentral form for handlingsforklaring tar sikte på å finne aktørens grunner for å gjøre det hun gjorde, hvor dette omfatter å avklare hvordan hun oppfattet situasjonen, og hvilke ønsker hun hadde.

Fenomenologisk orienterte handlingsteorier er sentrale i kunnskapssosiologien etter Alfred Schütz og hans teorier om handlingsrelevans.

Forklaring av naturhendelser, i dagliglivet så vel som i naturvitenskap, innebærer typisk å vise til empiriske lovmessigheter: For eksempel: «Treverket føles kaldere enn metallet fordi metall leder varme bedre enn tre» og/eller å finne årsaker: For eksempel «Flasken sprakk fordi vannet i den utvidet seg da det frøs».

Handlingsforklaringer kan anses for spesialtilfeller av slike såkalt nomologiske eller kausale forklaringer. Positivister og naturalister, som betonte enheten mellom forklaringer av natur- og kulturfenomener, gjorde det med varierende grad av ettertrykk. En forklaring av en handling ut fra dens grunner ville, for en positivist som Carl Hempel, implisitt, om ikke eksplisitt, vise til psykologiske lover som knytter ønsker og oppfatninger til atferd.

Handlingsfilosofer inspirert at Ludwig Wittgenstein – en gruppe som blant annet omfatter Anscombe – argumente derimot at handlingsforklaringer hverken er nomologiske eller kausale. De hevdet forbindelsen mellom en handling og dens grunner er (i vid forstand) logisk, eller begrepsmessig, og at slike forbindelser er ganske forskjellige fra empiriske lover. Når adferd beskrives som handling ligger det begrepsmessig innbakt i dette at atferden er gjort med hensikt og dermed av visse grunner. Innholdet i grunnene er det som åpner for at adferden kan beskrives som den aktuelle handlingen. For eksempel, når en håndbevegelse beskrives som en hilsen, ligger det i dette at den er gjort av visse grunner: man beveger hånden for å hilse. Omvendt er det disse grunnene – at man er ute etter å hilse på noen – som gjør at begrepet 'en hilsen' kommer til anvendelse i atferdsbeskrivelsen.

Davidson inntok en mellomposisjon. Handlingsforklaringer var for ham ikke nomologiske, men likevel kausale. Han argumenterte for at det ikke er empiriske lover, men snarere rasjonalitetsprinsipper som forbinder handlinger og grunner i alminnelige handlingsforklaringer. Grunnene kan likevel være årsaker. De psykologiske hendelsene som (for Davidson) utgjør grunnene kan også, argumenterte han, beskrives i andre termer, hvor man ikke vil finne noen logisk eller begrepsmessig forbindelse til den aktuelle handlingen. De kan også beskrives som fysiske hendelser.

Ontologi studerer grunnstrukturen hos det som finnes. Handlingsontologi stiller ontologiske spørsmål om handlinger, som for eksempel:

• Hvilken grunnkategori tilhører de?
• Hvordan skiller man én handling fra en annen?

Standardsynet her, forsvart av blant andre Davidson, er at handlinger er en undergruppe av hendelser, hvor hendelser, i videste forstand, er hva som helst som inntreffer. Handlinger blir da hendelser hvor det som inntreffer er at en aktør gjør noe. Et alternativt syn, forsvart av blant annet Jennifer Hornsby, skiller mellom hendelser og prosesser (ting som pågår over tid) og hevder handling må anses for en form for prosess.

En viktig distinksjon i handlingsontologi er mellom handlingstyper (på engelsk action types) og enkelthandlinger (action tokens). I statistikk over antall drap begått i Norge over et år, teller man enkelthandlinger av typen drap. Når man snakker om hvor stort handlingsrepertoar noen har, er man derimot opptatt av hvor mange forskjellige handlingstyper vedkommende kan utføre.

En gitt handlingstype kan normalt realiseres i en rekke forskjellige enkelthandlinger. Kan, omvendt, en gitt enkelthandling realisere flere handlingstyper? Et finkornet syn på handling benekter dette, mens et grovkornet syn (forsvart av blant andre Anscombe og Davidson) hevder dette vil være tilfelle når en aktør gjør én ting ved å gjøre noe annet. Anta, for eksempel, at noen trykker ned avtrekkeren på en pistol, dermed løsner et skudd, og dermed dreper noen. Det finkornede synet sier vi her har tre enkelthandlinger som tilsvarer de tre aktuelle handlingstypene – en avtrekker-trykking, en skyting, og en dreping, det grovkornede «nei».

Sistnevnte syn framholder at når aktøren har utført avtrekker-trykkingen i den aktuelle situasjonen, er det ikke noe mer hun må gjøre for å utføre skytingen eller drepingen. Aktørens virke er avsluttet i og med trykkingen på avtrekkeren. Det blir da, ifølge det grovkornede synet, urimelig å tenke på skytingen og drepingen som ytterligere, distinkte enkelthandlinger begått av aktøren. Slik blir «denne trykkingen på avtrekkeren», «denne skytingen», og «denne drepingen» å anse for tre beskrivelser av samme enkelthandling. Etter det grovkornede synet kan dermed en og samme enkelthandling være gjort med hensikt under en beskrivelse (si «trykkingen på avtrekkeren») men uten hensikt under en annen (si «drepingen»), for eksempel om aktøren ikke var klar over konsekvensene av en gitt handlemåte.

Handlinger har ofte, om ikke alltid, egenskapen at de er gjort av fri vilje.

Et klassisk spørsmål om fri vilje er om det lar seg forene med determinisme. Kompatibilisme sier «ja», inkompatibilisme «nei». Diskusjonen av dette spørsmålet har dype forgreninger inn i metafysikk, og har vokst seg så stor at den har blitt et filosofisk emneområde i sin egen rett.

Innen handlingsfilosofi har fokus gjerne vært et litt annet. Man har tatt utgangspunkt i den utbredte forestillingen at handling ofte, men ikke alltid er fri og spurt hva forskjellen måtte bestå i. Hva vil være eksempler på handling som ikke er fritt valgt i denne sammenheng? Én gruppe eksempler vil være atferden til andre arter, dersom andre arters atferd kvalifiserer som handling, også dersom de mangler fri vilje (en tradisjonell forestilling, forsvart blant annet av filosofer som Thomas Aquinas og Immanuel Kant – se David Hume for et motsatt syn). En annen gruppe av eksempler kan være atferden til aktører som mangler visse evner til refleksjon eller evaluering. I den grad andre arter mangler slike evner vil de to gruppene overlappe.

Harry Frankfurts syn på fri handling knytter an til sistnevnte mulighet. Ifølge Frankfurt kjennetegnes frihet nettopp av en viss form for refleksjon. En aktør som handler fritt handler ikke bare ut fra hva vedkommende ønsker, men også fra andre-ordens ønsker, altså ønsker om hva slags ønsker en vil ha og handle ut fra. Et alternativt syn, fremmet av blant andre Gary Watson, legger i stedet vekt på evner til evaluering – til å vurdere handlingsalternativer ut fra verdier eller dypere prioriteringer. Å handle fritt innebærer i følge dette synet å handle ut fra slike evalueringer.

Slike syn på fri handling, som de har blitt utviklet av Frankfurt og Watson blant mange andre, har forbindelser til spørsmålet om hva autonomi innebærer og krever (et spørsmål som også er helt sentralt for Kants syn på frihet). De har slik relevans for i hvilken grad barn, sinnslidende, eller rusmiddelavhengige kan anses for å ha redusert autonomi.

Å handle viljessvakt er med hensikt å gjøre noe annet enn det man mener man kunne og, alt i alt, burde ha gjort. Den viljessvake gjør noe, med hensikt, selv om et annet handlingsalternativ framstår for henne som bedre. Det greske ordet akrasia (bokstavelig: 'mangel på kontroll'), som Platon og Aristoteles anvendte i denne sammenhengen, er fortsatt mye brukt i handlingsfilosofien.

Viljessvakhet synes å være mulig – kanskje til og med vanlig. Man kan her tenke på situasjoner hvor man unnlater å gjøre noe man har lovet, eller ofrer langsiktige interesser for øyeblikkelige lyster, uten å anse seg for å ha tilstrekkelig tungtveiende grunner for dette. I slike situasjoner kan det synes som man, med hensikt og kanskje også av fri vilje, gjør noe annet enn det man mener ville vært best å gjøre, alt tatt i betraktning.

Filosofer har imidlertid funnet det problematisk hvordan viljessvakhet overhodet kan være mulig. Platon antyder at det ikke er mulig. Han lar Sokrates argumentere at den som vet hva som er det riktige å gjøre, ikke med vilje kan gjøre noe annet – en overraskende konklusjon kjent som et «Sokratisk paradoks».

Selv om konklusjonen at akrasia er umulig synes paradoksal, er den like fullt egnet til å framstå som uavvergelig. Dette har å gjøre med den tette sammenhengen handlingsfilosofer har ment å finne mellom å handle med hensikt, eller av fri vilje, og det å handle ut fra evalueringer av hva som er mer eller mindre ønskverdig, appellerende, interessant eller på andre måter godt i situasjonen. Som nevnt ovenfor, er tette koblinger av dette slag vært hevdet av blant andre Anscombe og Watson. Om handlingen skal stå i et rasjonelt begripelig forhold til slike evalueringer (som blant andre Aristoteles og Anscombe antydet når de oppfatter handlingen som en konklusjon trukket fra dens grunner), blir det spørsmål om man kan gjøre noe annet enn det man evaluerer som best.

Innflytelsesrike forsøk på å belyse og oppløse denne problematikken finner man blant annet hos Davidson, Bratman og Watson.

• filosofi
• fri vilje

• Anscombe, G. E. M. (1957). Intention. Oxford: Blackwell. (2. utg.: 1963.)
• Bratman, Michael E. (1987). Intention, plans, and practical reason. Cambridge, MA: Harvard University Press.
• Davidson, Donald. (1980). Essays on Actions and Events. Oxford: Oxford University Press.
• Frankfurt, Harry G. (1988). The Importance of What We Care About. Cambridge: Cambridge University Press.
• Goldman, Alvin I. (1970). A theory of human action. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall.
• Hempel, Carl G. (1942). The function of general laws in history. Journal of Philosophy, 39(2), 35-48.
• Hornsby, Jennifer. (2012). Actions and Activity. Philosophical Issues, 22, 233-245.
• Watson, Gary. (2004). Agency and answerability. Oxford: Oxford University Press.