Handelsteori, den del av den samfunnsøkonomisk teori som skal forklare varebyttet mellom land, dets omfang, sammensetning og priser. Få andre områder innen økonomisk teori har tiltrukket seg like omfattende og vedvarende interesse.

De første mer systematiske fremstillinger ble utarbeidet av filosofer og politikere av den merkantilistiske skole på 1500- og 1600-tallet. Etter deres oppfatning var det et mål for staten å øke nasjonens rikdom. Det gjaldt derfor å stimulere eksporten og hindre importen. Det handelsoverskudd som oppstod, skulle bindes i gull og andre edle metaller.

Teorien bak disse oppfatninger var lite utarbeidet, og det ble blant annet ikke gjort klart at ikke alle land samtidig kunne ha overskudd på handelsbalansen. Til ethvert overskudd måtte det svare et like stort underskudd.

Opposisjonen mot den merkantilistiske oppfatning fikk sitt hovedverk i Adam Smiths banebrytende avhandling An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776), der forfatteren understreket betydningen av arbeidsdeling og spesialisering.

Hvert land skulle konsentrere produksjonen om de varer landet hadde spesielt gode forutsetninger for å fremstille, eksportere deler av produksjonen og ta i betaling varer som landet slett ikke kunne produsere eller hvor en hadde spesielt høye kostnader.

Adam Smiths prinsipp ble videre bearbeidet, utviklet og utformet i en skarp analytisk form av David Ricardo, som i 1817 formulerte «prinsippet om de komparative fortrinn».

Prinsippet går ut på å vise at begge land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel selv om et land er absolutt overlegent det annet i produksjonen av begge varer.

Dette fremstilles i tilknytning til handelen mellom to land (A og B), som begge kan produsere to varer (x og y) ved hjelp av én produksjonsfaktor, arbeidskraft.

Det avgjørende er at graden av overlegenhet ikke er den samme for begge varer: Hvis A kan produsere x med 20 prosent mindre arbeidskraft enn B og y med 10 prosent mindre arbeidskraft, vil det lønne seg for A å spesialisere sin produksjon om x og for dette bytte til seg y.

Det avgjørende er at A har et komparativt fortrinn i produksjonen av vare x og at B har et tilsvarende fortrinn i produksjonen av vare y. Ved en slik spesialisering av produksjonen innen de to land vil den samlede mengde av varer bli større enn den var uten spesialisering og handel. Følgelig vil handelen bringe en gevinst, som vil bli fordelt mellom de to land.

Ved å anta at innenlandsprisene alltid ble bestemt av kostnadene ved produksjonen, ville prisforholdet i de to land være forskjellig før handel: x ville være billig i forhold til y i land A og dyr i land B. Etter at handel var kommet i stand, ville prisforholdet bli det samme i begge land. Man ser da bort fra kostnadene ved transporten fra et land til et annet.

Mens Ricardo stort sett hadde nøyd seg med å finne vilkårene for at lønnsom handel kunne finne sted, gikk flere av de etterfølgende økonomer, i første rekke John Stuart Mill og Alfred Marshall, mer direkte inn på spørsmålet om utenrikshandelens omfang og prisenes høyde.

Et nytt fruktbringende oppslag i handelsteorien ble levert av den svenske økonom og historiker Eli F. Heckscher i 1919 og videre bearbeidet av hans elev Bertil Ohlin.

Dette bidrag gikk ut på å søke å forklare årsakene til at landene var komparativt overlegne i produksjonen av visse varer og underlegne i andre, og Heckscher–Ohlin festet oppmerksomheten ved at landene var forskjellig utstyrt med produksjonsresurser eller produksjonsfaktorer.

Noen hadde rikelig med kapital, andre hadde mye arbeidskraft i forhold til kapitalen. Kapitalrike land ville konsentrere produksjonen og eksporten omkring varer som krevde store mengder kapital, mens folkerike, kapitalfattige land ville eksportere arbeidskraftkrevende produkter.

Gjennom handelen med varer eksporterte og importerte man i virkeligheten produksjonsfaktorer. Det ville derfor være en tendens til at prisene på de enkelte produksjonsfaktorer ble utjevnet mellom landene.

Når mengden av produksjonsfaktorer vokser i forskjellig takt i landene, eller det skjer produksjonstekniske fremskritt i forskjellig tempo, vil sammensetningen av utenrikshandelen som regel forandres. Dette er påvist av blant annet den polsk-britiske økonomen T. M. Rybczynski.

Heckscher–Ohlin-teorien er grunnlaget for den moderne utenrikshandelsteori. Den er blitt sterkt utvidet og gjort analytisk presis av den amerikanske økonom Paul Samuelson, og den er blitt underkastet empirisk testing av blant annet den russisk-amerikanske økonom Wassily Leontief.

I nyere teori har man også studert betydning av stordriftsfordeler i produksjonen, tekniske fremskritt og differensierte varer (blant annet merkevarer) for utenrikshandelens sammensetning.

Med utgangspunkt i tendensen til utjevning av faktorprisene som følge av utenrikshandel, har man studert hvordan dette inntrer i stedet for direkte flytning av produksjonsfaktorer gjennom at arbeidskraft flytter på seg og investeringer plasserer i land der lønnsomheten er størst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.