En halvlederdetektor er et måleinstrument for ioniserende stråling som bruker halvlederstoffer, vanligvis germanium eller silisium, for å registrere at en elektrisk ladd partikkel eller et foton har passert detektoren. Halvlederdetektorer brukes i dag mange steder i alt fra medisinske anvendelser, til beskyttelse mot stråling, og som partikkeldetektorer i elementærpartikkelfysikk.
halvlederdetektor
Virkemåte
En halvlederdetektor virker ved at den passerende ioniserende strålingen slår løs ladningsbærere i halvledermaterialet som ligger mellom to elektroder. Disse ladningene er dermed frie til å bevege seg gjennom materialet og samles opp av elektrodene, og kan registreres av et instrument. Dersom materialet deles opp i små tynne striper vil hvilken stripe som slår ut avsløre hvor partikkelen passerte. Størrelsen på slike striper kan i dag være ned i rundt 100 mikrometer (en tiendels millimeter) og gir en svært presis måling av posisjon. Antall ladningsbærere og den resulterense strømmen ved elektrodene vil være proporsjonal med energien til strålingen, og kan derfor også brukes til å måle denne.
Fordelen med halvlederdetektorer over eldre detektortyper slik som gnistkamre og trådkamre er at de gir mye bedre presisjon i målinger av posisjon. De er imidlertid dyrere, og mer kompliserte å bruke fordi de trenger kjøling til lave temperaturer for å unngå støy som gir falske utslag.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.