Haloklingrotte, karsthule som er dannet i grenseflaten mellom ferskvann og saltvann. Haloklingrotter finnes i kystområder med porøse kalkbergarter, især på øyer dannet av karbonatplattformer, som f.eks. Bahamas- og Bermudaøyene.

Den delen av øya som ligger over havnivå, vil ha ferskt grunnvann, på større dyp vil saltvann trenge inn fra kysten. Dette ferskvannet flyter imidlertid som et linseformet legeme oppå det salte grunnvannet, som har større tetthet. Kontaktsonen mellom de to vannmassene kalles haloklinsonen. Skillet er ofte meget skarpt. Selv om både ferskvannet og saltvannet hver for seg kan være mettet med hensyn på kalsiumkarbonat, vil blandingssonen – på grunn av visse kjemiske reaksjoner – være undermettet (aggressivt) med hensyn på kalsiumkarbonat. Resultatet er at det dannes kompliserte, forgrenede grottesystemer i denne kontaktsonen. Samtidig vil det dannes grotter øverst, langs grunnvannsspeilet i ferskvannssonen.

Karakteristisk for haloklingrotter er at de munner ut i havnivå ved strandsonen. I tilfeller hvor havnivået har endret seg over tid, slik det har i forbindelse med istider og mellomistider, eller ved tektoniske bevegelser, kan man finne flere generasjoner av haloklingrotter som definerer tidligere havnivåer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.