halmluting

Halmluting er kjemisk behandling av halm til fôr for å øke fordøyeligheten (næringsverdien).

Ved behandling av halm med natriumhydroksid (NaOH) eller ammoniakk (NH3) brytes ligninet i halmen ned. Cellulosen som dermed blir tilgjengelig bruker mikroorganismene i vomma (se fermentering) til å lage næringsstoffer som vertsdyret kan utnytte til å produsere mjølk og kjøtt.

Halmluting var viktig i etterkrigstida og nådde en topp i 1987. Seinere har forbruket av behandla halm gått mye tilbake, men metoden ble igjen brukt i større omfang i forbindelse med tørkesommeren 2018.

Tidligere metode

Ved slutten av første verdenskrig lanserte tyskeren Beckmann en metode som går ut på å behandle halmen i kald natriumhydroksid-løsning med etterfølgende utvasking av luta. Metoden ble tatt i bruk i Norge under andre verdenskrig, og var den eneste kjemiske behandlingsmetoden for halm fram til begynnelsen av 1970-tallet. Metoden var effektiv for å øke næringsverdien av halmen, men på grunn av blant annet stort vannforbruk og vannforurensing opphørte behandlingsmetoden.

Den ble erstattet med nye metoder, og det var særlig den såkalte dyppelutingsmetoden og ammoniakkbehandling som ble tatt i bruk.

Dyppeluting

Dyppeluting er basert på at løsningen med lut kan resirkuleres og ikke blir sluppet ut i vassdrag. Metoden går ut på at halmen senkes ned i en 1,5 % natriumhydoksid-løsning i ca. 1 time. Deretter tas halmen opp for avrenning eller luta pumpes av. Etter dette lagres halmen i 3-4 dager for at luta skal få tid til å virke og at halmen skal nøytralisere overskuddet av natriumhydroksid. For å få god virkning bør temperaturen både under luting og lagring minimum være 10-12 0C. Dyppelutet halm er verdifullt fôr også til høytytende melkekyr, men bør ikke utgjøre mer enn opptil halvparten av grovfôrrasjonen.

Ammoniakkbehandling

Ammoniakkbehandling av halm kan gjennomføres på flere måter. Den vanligste metoden i dag er å pakke halmen sammen i store rundballer, og deretter sprøyte ammoniakken fra tankbil inn i en og en rundball. For å unngå tap av ammoniakk, er det viktig å trekke en plastpose raskt over den behandla rundballen. En kan også legge mange rundballer etter hverandre i en lang plastpølse og så injisere ammoniakken i ballene fra siden (gjennom plasten). Riktig vanninnhold i halmen er viktig for å oppnå et godt resultat, og det bør ikke overstige 30%. Det er vanlig å tilsette 3-3,5% ammoniakk, avhengig av vanninnholdet. Ammoniakken må virke i minst 8 uker, avhengig av temperaturen. Rundballene må åpnes så gassen kan luftes ut, før man begynner å fôre med halmen. Fôrverdien av ammoniakkbehandlet halm er noe dårligere enn av dyppelutet halm.

Utvikling i bruk

Halm behandla etter Beckmann-metoden var et viktig fôrmiddel i 1950- og 1960-åra. Omfanget av lutbehandlinga skjøt virkelig fart etter at ammoniakk ble tatt i bruk i begynnelsen av 1970-årene. Ammoniakkbehandling ble fort den dominerende behandlingsmetoden. I toppåret 1987 ble hele 198 000 tonn halm behandla med ammoniakk.

Fra slutten av 1990-årene har forbruket av behandla halm gått betydelig tilbake, og har i ettertid hatt en beskjeden rolle som husdyrfôr. Omfanget av halmbehandling har sammenheng med hvor store grasavlingene er. I 2018 var det svært små grasavlinger i Sør Norge på grunn av alvorlig tørke, og lutbehandla halm ble igjen et viktig formiddel hos mange husdyrbrukere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg