halefrosk

Halefrosken er relativt liten, bare 2,2-5,1 centimeter fra snutespiss til kloakkåpning. Av farge er den brunlig eller olivengrønn med en mørk stripe fra snuten til skuldrene. Hodet er forholdsvis stort, og den har en trekantet flekk mellom snuten og øynene. Lungene er sterkt reduserte, og tåspissene er forhornete. Begge disse faktorene er tilpasninger til et liv i elver med sterk strøm. Huden er grov, og ytre ører mangler. Den mangler også tunge og kvekkepose, og den er taus. Hannen har et kort paringsorgan som minner om en hale, men er egentlig en utvidelse av kloakkåpningen. Hannen er mindre enn hunnen og har hornputer på innsiden av lårene.

Arten er utbredt på vestkysten av Nord-Amerika, fra det nordvestlige California til Portland Canal og Nass River i British Columbia. Mot øst går den til Kaskadefjellene. Bestandene i det sørøstlige Washington, nordøstre Oregon, nordlige Idaho og vestlige Montana har blitt utskilt som en egen art, Ascaphidae montanus.

Halefrosken lever det meste av livet i vann, i klare, kalde fjellbekker med steinbunn og grunne høler. Her yngler den også. Omgivelsene er gjerne gammelskog, som holder godt på jordsmonnet og gir lite sedimentering i bekkene. Man kan finne arten fra havnivå til minst 1600 meter over havet. Ascaphidae montanus er funnet inntil 2557 meter over havet i Rocky Mountains. Halefrosken har et smalt toleranseområde for temperatur, og larver finnes sjelden hvis vanntemperaturen er høyere enn 16 grader Celsius. Arten deler ofte leveområde med vestkystsalamandere og strømsalamandere.

Bestanden av halefrosk har vært stabil de siste hundre år. Arten er rask til å kolonisere nytt land som har vært utilgjengelig i en periode, for eksempel i områder som ble påvirket av vulkanen Mount St. Helens i 1980. Mulige trusler kan være storstilt skogsdrift som fører til at jordsmonnet blir mindre stabilt og fører til økt avrenning, sedimentering i bekkene, og høyere temperatur på grunn av mer solinnstråling.

De voksne er mest aktive om natten og foretar næringssøk på land ikke langt unna vannkanten. Rumpetrollene kan være aktive både dag og natt. Midt på vinteren holder både voksne og larver seg i ro på bunnen.

Voksne forsyner seg av insekter og andre virvelløse dyr, som edderkopper, snegler og ormer nær vannkanten. I vann spiser de dessuten krepsdyr. Rumpetrollene lever av alger, særlig kiselalger og trådalger, men også pollen, som de får i seg ved å skrape belegget av steiner i vannet.

Amplexus og paring skjer under vann. Det er vanligst å se par i amplexus i september-oktober, men observasjoner i mai og utover sommeren er også registrert. Arten har indre befruktning. Hannen bruker sitt paringsorgan til å overføre spermier til hunnens kloakkåpning. Hunnen kan lagre spermiene i flere måneder, og hun legger ikke eggene før neste år i juni eller juli. Eggene blir lagt i strenger på 28-96 egg, som festes under steiner på grunt vann. Bestander nært kysten produsere færre, men større egg enn innlandsbestanden av Ascaphidae montanus. Normal eggdiameter er 37-45 millimeter.

Eggene klekkes til rumpetroll etter 3-6 uker. I laboratoriet, ved 11 grader, klekkes eggene etter 28 dager. Nyklekte rumpetroll har en totallengde på 11-15 millimeter. De første rumpetrollene blir som regel observert i august-september, og de overvintrer minst én vinter før de metamorfoserer. Ved kysten skjer metamorfosen etter 1-2 år, mens det i fjellene kan ta 2-3 år. På det tidspunktet kan rumpetrollene ha oppnådd en lengde på 65 millimeter. Selve forvandlingsprosessen kan vare fra en til to måneder.

Rumpetrollene har en spesiell sugemunn som de blant annet bruker når de holder seg fast i steiner. Arten blir kjønnsmoden etter 1-3 år ved kysten, mens det i fjellene kan ta inntil 7-8 år. Levealderen er oppgitt å være minst 14 år, trolig 15-20 år. Hunnene reproduserer sannsynligvis hvert år nær kysten, men bare annethvert år i innlandet. Hannene formerer seg trolig årlig.

• haleløse amfibier