Høytrykk, høytrykksområde, antisyklon, område hvor lufttrykket er høyere enn i omgivelsene ved samme høyde over havet. Værkartets trykkurver (isobarer) danner sluttede kurver omkring høytrykksområdet, og luften beveger seg i spiralformede baner ut fra høytrykket, med klokken på den nordlige, mot klokken på den sørlige halvkule. Høytrykkene kan også være langstrakte og isobarmønsteret kan minne om en fjellryggs høydekurver på et topografisk kart (høytrykksrygg). En smal og spiss høytrykksrygg som skiller to lavtrykk, kalles gjerne en høytrykkskile etter sin form.

Høytrykk gir gjerne godt, rolig vær, med svake vinder. I høytrykksområdet er det nedgående luftbevegelse, luften varmes opp adiabatisk, blir relativt tørr og nesten skyfri. Med klarværet følger varme om sommeren, men kulde om vinteren. Iblant kan avkjøling i de laveste nivåer og tilførsel av fuktighet fra underlaget resultere i passive skyer eller tåke.

De viktigste ørken- og steppestrøk på Jorden er knyttet til stasjonære høytrykksområder. Den globale luftsirkulasjonen styres av nær permanente høytrykksområder med stor utstrekning. Posisjon og intensitet kan være temmelig uforandret fra dag til dag, mens det blir systematiske endringer med årstiden. De subtropiske høytrykksområder danner belter (høytrykksrygger) omkring Jorden ved ca. 30° n.br. og s.br. med markerte sentre over verdenshavene (azorhøytrykket, stillehavshøytrykket). Mindre markert er de polare høytrykksområder omkring begge polene. Monsunhøytrykket finnes om vinteren over de sterkt avkjølte landområder på høye breddegrader.

I vestavindsbeltene, som i middel dekker sonen mellom 35° og 65° n.br. og s.br., er det vanlig med mindre vandrende høytrykk (høytrykksrygger, høytrykkskiler). Omslag til pent vær ved ankomst av en høytrykksrygg er særlig markert langs kysten av Vestlandet og nordover, hvor den bryter opp den ellers fuktige luften som følger med lavtrykk og/eller pålandsvind. Høytrykksryggene kan være langstrakte med flere celler (høytrykkssentre), men også svakhetssoner (sadelpunkter) hvor de vandrende lavtrykk kan bane seg vei. Iblant, og helst om våren, opptrer mer stasjonære høytrykksområder som kan beherske værtypen i flere uker.

I den sentrale del av velutviklede høytrykksområder er lufttrykket 1025–1050 hPa (normaltrykk ved jordoverflaten er 1013 hPa). Det høyeste naturlige lufttrykk som er registrert, er målt i nordlige Sentral-Sibir i desember 1968, 1084 hPa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. januar 2012 skrev Martin Lindmark

Hei,
jeg lurte på om dere kunne fortelle meg med enkle ord hva den globale luftsirkualsjonen er?

Samtidig med tanke på Lillehammer og Lindesnes,
om dere kunne gi meg en fremstilling av den globale luftsirkulasjonen samt globale havstrømmer, klimasoner og nedbørstyper og hvordan disse faktorene henger sammen?

Håper på raskt svar, men takker uansett.

Mvh Martin

10. januar 2012 svarte Svein Askheim

Globale luft- og havstrømmer styres i første rekke av temperaturforskjell mellom ekvator og polene. Varm luft og varmt vann stiger opp ved ekvator og beveger seg mot polene. Dernest avdreies strømmene på grunn av jordrotasjonen. Strømmene følger i første rekke verdenshavene. Kontinentene gir lokale værforhold med regn langs kysten og tørt vær på baksiden av fjell.
Klimasoner uttrykker temperatur og fuktighet, som varierer med avstanden til ekvator. Tropisk ved ekvator, dernest temperert og ved polene arktisk.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.