Høydetrening, i idrett utholdenhetstrening i «tynn» luft, vanligvis i høyder fra 1800–2000 til vel 3000 m o.h., dvs. så høyt over havet at lufttrykk og oksygeninnhold er vesentlig lavere enn i lavlandet. Ved opphold og trening i slike høyder vil kroppen søke å motvirke det lavere oksygentrykket ved å øke blodets transportkapasitet av oksygen fra lungene til resten av kroppen. Dette skjer gjennom økt produksjon av røde blodceller og således høyere relativt innhold av hemoglobin i blodet (høyere blodprosent), siden det er hemoglobinet i de røde blodcellene som er oksygenbærende. Se også høydefysiologi.

Idrettsutøvere som er født og bor høyt over havet, er i utgangspunktet tilpasset høyden og har fortrinn ved konkurranser der. Utøvere fra lavlandet har store individuelle variasjoner angående hvor raskt og i hvilken grad de tilpasser seg større høyder. Disse tilpasningsproblemene ble tydeliggjort under sommer-OL 1968 i Mexico by, som ligger ca. 2250 m o.h. Afrikanske løpere fra høylandsstrøk vant da alle distanser over 800 m, mens favoritter som australieren Ron Clarke fikk store pusteproblemer. Etter dette ble man mer oppmerksom på viktigheten av høydeakklimatisering og høydetrening som forberedelse til konkurranser høyt over havet. Nå benyttes høydeopphold systematisk også foran viktige konkurranser i lavlandet, først og fremst i utholdenhetsidretter som langrenn, løp, sykling osv. Her vil høydeeffekten med forhøyet blodprosent føre til økt utholdenhet en viss periode etter at man har kommet ned i lavlandet igjen.

Man kan simulere høydetrening i lavlandet ved å oppholde seg og/eller trene en viss tid i såkalte høydehus eller høyderom. Dette er bygninger (eller enkeltrom) hvor oksygeninnholdet i luften kan reguleres. Slike hus er anlagt i flere land, og i Norge ble et høydehus åpnet i Trysil 1995 som en del av et større trenings- og overnattingsanlegg. Her reguleres oksygeninnholdet ved å pumpe luft ut, slik at både det totale lufttrykket og oksygentrykket minker. Man kan simulere høyder opp til 5000 m o.h. En annen metode er å øke andelen nitrogen og minske andelen oksygen i luften, mens totaltrykket ikke forandres. Mobile høydehus fungerer ofte slik.

Gjennom bloddoping eller ved ekstra inntak av hormonet erytropoietin (EPO) kan man øke blodprosenten uten å reise til høyereliggende strøk. I bloddoping tilføres kroppen ekstra blod før en konkurranse, mens EPO stimulerer benmargen til større produksjon av røde blodceller. Dette er forbudte metoder, se doping.

Det er fremsatt idrettsetiske argumenter mot bruk av høydehus fra både aktive utøvere og idrettsledere. Hovedinnvendingen er at i prinsippet kan bruk av en kunstig atmosfære til å forbedre prestasjoner sies å komme inn under definisjonen på doping. Det er mer usikkert om opphold i høydehus kan gi uheldige fysiske bivirkninger. Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité nedla på Idrettstinget 2003 forbud mot at norske utøvere bruker høydehus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.