Høydesyke, samlebetegnelse på symptomer og funksjonsforstyrrelser hos mennesker som følge av oppstigning til høyder på over ca. 3000 moh. En mild form for høydesyke rammer mer enn halvparten av de som oppholder seg over denne høyden. De vanligste symptomer er lett hodepine, andpustenhet, nedsatt matlyst, svimmelhet og urolig søvn. Vanlig aktivitet hemmes lite av disse plagene, men de bør allikevel tas alvorlig. Hvis den syke ikke fortsetter oppstigningen, vil symptomene oftest bli borte i løpet av ett til to døgn. Den sikreste behandling er allikevel å gå litt ned, og eventuelt sove lavt. Medikamentet acetazolamid (Diamox), 500 mg per døgn, kan være til hjelp både ved behandling og forebyggelse av høydesyke. Det skal bare gis av lege.

Ved mer alvorlig høydesyke er hodepinen kraftigere og bedres ikke av paracet eller aspirin. Andre plager er kvalme, og eventuelt oppkast; generell svakhet («weak as a kitten»); andpustenhet i ro; ustøhet og psykiske forandringer. Pustemønsteret under søvn kan være preget av lange pauser, for eksempel 15 sekunder, avbrutt av kortere perioder med hurtig, overfladisk pusting (Cheyne-Stokes' respirasjon). Ansiktstrekkene kan bli hovne som tegn på væskeansamlig under huden (ødem). Nedstigning noen få hundre meter kan ha god, helbredende effekt. Pasienten bør oppholde seg lavt inntil han eller hun er symptomfri før eventuell ny oppstigning forsøkes. Gradvis og langsom oppstigning er den beste form for forebygging av høydesyke. For hver 600–900 høydemeter som tilbakelegges bør det legges inn en hviledag eller to. Man bør unngå å øke sovehøyden mer enn 600 m fra én natt til den neste i høyder over 2800 m.

Ved de mest alvorlige tilfeller av høydesyke er pasienten fullstendig avhengig av hjelp. Pustefrekvensen er høy, pasienten klarer ikke å gå, og er ofte forvirret. Lungelydene kan være hvesende, og kan noen ganger høres uten stetoskop. Leppene kan ha en blålig farge som tegn på lavt oksygeninnhold i blodet. Så raskt som mulig må pasienten fraktes ned 600 til 1200 m, noe som i praksis kan være vanskelig å arrangere. Hvis transport er umulig kan pasienten plasseres i et fleksibelt bærbart kammer, med luftpumpe og trykkmåler (Gamow-bag). Trykket i kammeret kan økes slik at det tilsvarer barometertrykket i lavere høyder.

Høydelungeødem er en fryktet form for høydesyke, som ubehandlet medfører døden. Væske hoper seg opp i lungene og forhindrer effektiv gassveksling. Øyeblikkelig transport ned kan være livreddende. Hvis dette ikke er mulig, kan pustegassen tilføres ekstra oksygen, helst kombinert med behandling i overtrykksbag. Hos pasienter med høydelungeødem vil de små motstandsblodårer i lungene være konstringert og trykket i lungekapillarene bli kraftig forøket. Derved filtreres blodig væske gjennom kapillarene og ut i lungevevet. Det er det lave alveolære oksygentrykk i høyden som utløser denne responsen. Medikamentet Nifedipin har en viss gunstig effekt mot høydelungeødem ved at det motvirker konstriksjonen i de små lungeblodårer, og derved reduserer kapillartrykket. Selv om ødemer og høydesyke henger sammen, gir det ingen beskyttelse å drikke lite. Væskebehovet stiger ved økende høyde, og man må sørge for å drikke mer enn i lavlandet, bl.a. for å motvirke at blodet blir tyktflytende og kapillarsirkulasjonen dårligere.

Høydehjerneødem er en annen og vanligere komplikasjon ved høydesyke. Væske hoper seg opp i hjernevevet slik at hjernen sveller, og trykket i kraniet øker. Det er mulig at også den svake hodepine som de fleste opplever ved moderate høyder skyldes slik trykkstigning. Alvorligere symptomer som tegn på hjerneødem er foruten sterk hodepine, ustøhet, svakhet, mentale forandringer og eventuelt bevisstløshet. En nyttig undersøkelse ved mistanke om høyt hjernetrykk er å observere retina med oftalmoskop. Ikke sjelden sees da små blødninger i øyebunnen som tegn på kapillarskader og oppsvulming av synsnerven (papilleødem). Behandlingen er den samme som ved lungeødem. Etter vurdering av lege kan preparatet dexametason gis intramuskulært. Ved de mest ekstreme høyder (over 8000 m) kan hjerneødem utvikle seg svært raskt.

Det er det lave oksygentrykket i atmosfæren som er årsaken til høydesyke. I en høyde på 5000 m er barometertrykket ca. halvparten av hva det er ved havflatenivå. Siden innholdet av oksygen er det samme (21 %) i alle høyder, vil oksygenets partialtrykk falle parallelt med fallet i barometertrykk. De høyest fastboende mennesker finner vi i Chile ved 5300 m. Dette blir derfor også høyeste grense for akklimatisering. Opphold i større høyder enn dette vil i økende grad bli et kappløp med tiden. Over ca. 7800 m har vi den såkalte dødssonen. Hvert ekstra døgn tilbrakt her øker risikoen for død eller varige hjerneskader.

Det finnes ingen pålitelig måte til å fastslå på forhånd hvem som har størst risiko for å få høydesyke. Verken treningstilstand eller alder er av særlig betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.