Hær, den landbaserte del av en herskers eller stats samlede militære forsvar, med hovedoppgave å forsvare statens suverenitet primært på landterritoriet (landdomenet). Hærstyrker utgjør, eller inngår i, landforsvaret. I Norge består landforsvaret av Hæren og Heimevernet, med landstridskrefter som skaper grunnlaget for nasjonens landmakt.

En hær er prinsipielt sett en organisert militært styrke som er trent, øvd og utrustet for å kunne føre krig, hovedsakelig på land. Den skal kunne gjennomføre operasjoner alene, som historisk sett var det vanlige, eller samordnet med andre militære styrker. Det siste, fellesoperasjoner, er blitt det vanlige etter andre verdenskrig. En hær vil i de fleste land, som i Norge, være én av flere forsvarsgrener innenfor ett forsvar, som i det norske Forsvaret. I noen mindre land, som ikke har sjø- eller luftstridskrefter av betydning, vil hæren utgjøre det militære forsvaret.

En hær som organisasjon og struktur kan også inkludere elementer som ellers finnes i et sjø- eller luftforsvar, eksempelvis egne fly- eller helikoptre, samt enkelte maritime kapasiteter.

Hærstyrker, med soldater organisert i avdelinger og større formasjoner, har en flere tusen år lang historie. De besto tradisjonelt, helt fra antikken, vesentlig av infanteri (fotsoldater). Deretter kom andre troppearter til, først kavaleri og artilleri.

En moderne hær består av flere troppearter (våpengrener) og spesialiserte funksjoner. Disse deles i utgangspunktet inn i henholdsvis kamp- (eller manøver-) funksjoner og støttefunksjoner, som inngår i tilsvarende avdelinger (manøver- og støtteavdelinger). Til kampfunksjonene/-avdelingene hører infanteri, kavaleri og eventuelt spesialstyrker. Til støttefunksjonene/-avdelingene hører typisk etterretning, oppklaring, artilleri, luftvern, ingeniør, samband, sanitet, militærpoliti og logistikk.

I flere land (og på flere språk) brukes begrepet armé som betegnelse på hva som på norsk kalles en hær. En armé er samtidig en størrelse (et forband) innenfor moderne landstridskrefter, bestående av to til fire (armé-) korps, med til sammen 100 000–200 000 soldater. To eller flere armeer kan inngå i en armégruppe på opp til én million soldater. Slike forband ble satt inn under andre verdenskrig, særlig på tysk og sovjetisk side.

Den vanligste oppbygging av en hær med avdelinger på ulike nivåer er som følger, og som også brukes i Norge (opp til brigade/divisjon):

Avdeling  Størrelse (ca)
Lag1 8–10
Tropp 30–50
Kompani2 100–200
Bataljon3 450–1200
Brigade  2500–5000
Divisjon  10 000–25 000
Korps 40 000–80 000
Armé 100 000–200 000
Armégruppe    400 000–1 000 000  
  1. Lag/patrulje
  2. Kompani/eskadron/batteri
  3. Bataljon/regiment

Den øverste sjef for en hær er en general (fra tostjerners til firestjerners); i noen land benevnt armésjef. I Norge er øverste leder for forsvarsgrenen Generalinspektøren for Hæren (GIH). Hver våpenart har tradisjonelt sin respektive inspektør (eller tilsvarende) som faglig ansvarlig; eksempelvis artilleri-inspektør.

Organisering av soldater i hærstyrker er knyttet til samfunnsmessig organisering for øvrig. Særlig gjelder dette framveksten av strukturerte sivilisasjoner og statsdannelser, hvor en hersker eller gruppe har hatt behov for å ha væpnede styrker til disposisjon – enten for å angripe andre eller for å forsvare seg mot angripere.

Noen av de tidligste hærorganisasjoner var knyttet til sivilisasjoner og riker i dagens India og Kina, så vel som i Midtøsten og antikkens Hellas. Der var Sparta kjent som et utpreget krigersamfunn, med en av de første profesjonelle armeer. Også Romerriket utviklet avanserte hærstrukturer med store styre styrker, for både å erobre og kontrollere de vidtrekkende landområdene som imperiet omfattet. I middelalderens Europa var det vanlig at herskerne, så vel som adelsmenn og riddere, samlet sine egne hærstyrker når det ble kallet til krig, eller oppfordret til korstog.

Mens soldatyrket tidlig ble en profesjon, hadde tidlige statsdannelser sjelden stående hærstyrker. Etter hvert som det ble bygd opp militære avdelinger besto disse lenge av utenlandske leiesoldater, gjerne fra flere land.

Den moderne statens hær – og andre militære styrker – består derimot av landets egne borgere, enten ved utskriving (verneplikt) eller verving. Dette skjedde særlig fra 1700-tallet, etter hvert som moderne stater vokste fram og en mer avansert styring, med et profesjonalisert byråkrati, utviklet seg. Utviklingen av skytevåpen bidro til at store armeer ble satt opp, og behovet for flere soldater førte til innføring av verneplikt, blant annet i den franske republikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.