Håndskytevåpen. Til venstre: Ovenfra: Hakebøsse med gaffel fra 1400-tallet. – Hjullåsgevær med rikt dekorert skjefte, fra 1500-tallet. – Hjullåsgevær fra 1600-tallet. – Til høyre: Noen norske armégeværer fra 1800-tallet. Ovenfra: Flintelåsgevær med skaftebajonett, 1814. – Kammerladningsgevær, 1849. – Jarmanngevær, 1877. – Krag-Jørgensengevær, 1894.

KF-bok. begrenset

Håndskytevåpen. Pistoler og revolvere. Ovenfra: Pistol fra 1500-tallet. – Nagant-revolver 9 mm, 1883. – Colt 11,25 mm, 1914, norsk tjenestepistol til 1940. – Sten-maskinpistol (Stengun) fra den annen verdenskrig.

KF-bok. begrenset

Håndskytevåpen. Tre våpen fra den annen verdenskrig og senere. Ovenfra: Enhetsgeværet AG 3. – Bren-maskingevær (Brengun). – Maskingevær MG 3.

KF-bok. begrenset

Håndskytevåpen, skytevåpen som kan bæres og betjenes av én enkelt person. Som håndskytevåpen regnes nå gevær og karabin, pistol og revolver, selvladegevær (SLG), maskingevær (MG) og maskinpistol (MP).

Buen og armbrøsten, som hadde elastisiteten som drivmiddel, ble brukt fra oldtiden. Armbrøsten ble brukt til hvalfangst i Norge helt til slutten av 1800-tallet. Fra 1300-tallet, da kruttet ble tatt i bruk, utviklet de egentlige håndskytevåpen seg: geværer, karabiner, pistoler og revolvere. Allerede på 1100-tallet var armbrøsten blitt forsynt med et sylindrisk rør, som prosjektilet (sylindriske bolter) ble skutt ut gjennom. Den fikk navnet arkebuse, som ble overført til de første kruttvåpen. De første håndskytevåpen var håndrør, som bestod av et løp som baktil var lukket enten med en fastsmidd kile eller med skrue, og som kaltes haker (halvhaker, enkelthaker, dobbelthaker) eller hakebørser, fordi de var forsynt med haker som ble støttet mot en eller annen fast gjenstand under avfyringen, og som dermed opptok rekylen. Løpet hadde et fenghull, senere en panne for fengkruttet.

Først etter at luntelåsen, forsynt med en avtrekker som førte en brennende lunte mot fengkruttet, var oppfunnet i begynnelsen av 1400-tallet, kunne man sikte under skytingen og bruke begge hender til å føre geværet. Luntelåsen holdt seg i bruk i nesten 300 år. Arkebusen med luntelås hadde en lengde av opptil 2 m, veide ca. 8 kg og skjøt ut blykuler fra 36 til 66 g. Den kunne skyte opptil 10 skudd i timen.

I begynnelsen av 1500-tallet oppfant man hjullåsen, som virket etter samme prinsipp som en moderne lighter, hvor et tannet hjul lager gnister mot en stein. Våpenet ble etter hvert lettere og kaltes muskett, som særlig ble tatt i bruk under Gustav 2 Adolf. Den veide ca. 6–7 kg, hadde et kaliber på 18–22,5 mm og skjøt ca. 50 g prosjektiler ca. 200 m. På omtrent samme tid fremkom stusseren, som var forsynt med rifler og var kortere og lettere enn musketten. På 1500-tallet oppfant man snapplåsen, som ble forbedret ca. 1650 i flintelåsen. I disse ble hanen som holdt et flintstykke, trukket frem av en fjær. Flintelåsene var i bruk i mer enn 150 år, fra Trettiårskrigen og ut Napoleonskrigene. Muskett med flintelås og bajonett ble kalt bajonettflinte eller gevær og var fra begynnelsen av 1700-tallet infanteriets våpen. Bajonetten kom i stedet for piken eller spydet og de lange støtklinger som Gustav 2 Adolf brukte, og som var festet til musketten på en temmelig ufullkommen måte.

Flintebørsen ble 1830–40 avløst av eller forandret til perkusjonsgevær med slaglås, etter at fenghetten var oppfunnet av engelskmannen Joseph Egg 1818. Perkusjonstenning ble først anvendt på jaktgeværer, men var ca. 1840 eller litt senere også innført i de fleste militære håndvåpen. Kaliberet var 17–10 mm og geværets vekt ca. 4,5 kg. Det skjøt opptil 600 m, men treffevnen var liten. For å bedre treffsikkerheten ble løpene forsynt med spiralformede rifler. Rette rifler hadde man til dels allerede i hakebørser og musketter, men bare for å lette ladningen. Spiralriflene skal være oppfunnet allerede ca. 1515 av nürnbergeren Kotter. For å få kulen til å gripe riflene (forsering), ble det først gjort særskilt kruttkammer, og rundkulen ble drevet med kraft ned i løpet (Delvigne 1828). Kammerrifler er den vanlige betegnelse på disse våpen. Siden forsynte den franske oberst Thouvenin 1844 geværløpets bunn med en tapp. Spisskulen, som imidlertid var kommet til anvendelse, ble drevet ned på toppen ved slag med jernladestokken slik at kulen utvidet seg og ble presset inn i riflene. Først ved dette såkalte tappgevær kom riflene til full nytte. I Norge ble eldre jegerstussere (fra 1801) og de glattløpede geværer, som først hadde hatt flintelås og siden var forandret til perkusjonsgeværer, forsynt med tapp og oppriflet.

Da det senere ble konstruert prosjektiler som ved kruttgassens trykk ble presset inn i riflene, ble tappkonstruksjonen forlatt. Det ble også konstruert geværløp uten rifler, men med svakt ellipseformet tverrsnitt (lancastergeværet) eller sekskantet tverrsnitt (whitworthgeværet), i begge tilfeller med vridde løp. De riflede munningsladere som var forsynt med stillbart sikte, betydde et vesentlig fremskritt i geværenes treffevne. I motsetning til de glattløpede skjøt de så godt at de ble kalt presisjonsvåpen. De geværer som ble antatt i midten av 1800-tallet, hadde et kaliber 13–15 mm, bare sveitserne gikk helt ned til 10,5 mm (1863). Med sveitsergeværet av 1863 hadde munningsladerne nådd sitt høydepunkt. Dette tilfredsstilte tidens krav, bl.a. til presisjon og sikker avfyring. Men våpnene var langsomme og vanskelig å lade i knelende og liggende stilling.

Disse mangler ble først avhjulpet ved innføringen av bakladegeværet. Tanken om å lade geværet bakfra fremkom allerede i den første tiden etter at skytevåpenet var kommet, men det lyktes først å finne en tilfredsstillende løsning i begynnelsen av 1800-tallet. Denne bygde på franskmannen Paulys ideer, men det ble hans elev tyskeren Dreyse som 1836 laget det første brukbare bakladningsgevær. Hans konstruksjon gjennomgikk en del forandringer og ble 1841 antatt i Preussen (tennålsgevær). Det var et gevær med sylindermekanisme og enhetspatron, kaliber 15,4 mm. De første tennålsgeværer hadde imidlertid ingen tilfredsstillende tetning for kruttgassen, og de var temmelig kostbare og kompliserte. De ble etter hvert forbedret, f.eks. chassepotgeværet av 1866 i Frankrike, kaliber 11 mm. Det var det tyske tennålsgevær så overlegent at det 1870–71 var mulig å tilføye tyskerne tap på 1500 m, mens disse ikke kunne skyte hvis avstanden var større enn 600 m.

I Norge innførte man 1842 et 17 mm kammerladningsgevær, konstruert av artillerikaptein Scheel og børsemaker Gregersen. Det var først da man fikk de selvtettende metallhylsepatroner at utviklingen av bakladningsgeværer tok fart. Etter 1866 ble enkeltladende bakladningsgeværer innført i alle armeer. Kaliberet var 10–12 mm og mekanismene var enten blokk- eller sylindermekanismer. Ved blokkmekanismen ble geværløpet lukket baktil av et sluttstykke (blokk), som er bevegelig om en bolt etter mønster av det amerikanske peabodygevær (med fallblokk). Det mest kjente av disse er remingtongeværet, som ble innført i Norge og Sverige (kaliber 12,17 mm) og i Danmark (kaliber 11,44 mm) 1867. På samme tid brukte man i Norge også kammerladningsgeværer som var bygd om for kobberhylsepatroner (rustmester Lunds gevær i armeen og oberstløytnant Landmarks i marinen). I 1876 antok den norske marine et 12 mm gevær med fallblokkmekanisme (Krag–Petersons magasingevær). Ved sylindermekanismen, som bygde på Dreyses tennålsgevær, er sluttstykket sylindrisk og bevegelig i kjernelinjens retning (dvs. løpets akse) ved hjelp av et håndtak (hevarm) og magasin for flere patroner. Geværer med sylindermekanismer er Mauser (Tyskland, 1871) og Jarmann (Norge, 1884).

Imidlertid fremkom under den nordamerikanske borgerkrig flere magasingeværer som var ladd med flere skudd, hvor ildhastigheten var betydelig større. Enkeltladerne ble forsøkt gjort hurtigskytende ved hurtigladere og løsmagasiner, samtidig som geværer med faste magasiner ble utviklet. Magasinet har forskjellig form, rørformet, kasseformet eller spiralformet. En fjærende tilbringer fører én patron om gangen inn mot patronleiet. Antall patroner er gjerne 5–6.

I Norge er det særlig oberst O. Krag som har gjort seg fortjent ved utvikling og innføring av repeter- eller magasingevær. Norge antok 1884 et repetergevær med rørmagasin, konstruert av ingeniør J. S. Jarmann og med kaliber 10,5 mm. Innføring av magasingeværer førte til økt bruk av ammunisjon. Patronenes vekt måtte derfor minskes, uten at skyteegenskapene skulle bli dårligere. Kaliberet ble forminsket, og utgangshastigheten økt. Etter hvert ble slike finkalibrede magasingeværer innført, med vekt ca. 4 kg, kaliber fra 8,0 til 6,5 mm, med prosjektilvekter 14–10 g og praktisk skuddvidde på ca. 600–800 m. Skuddhastigheten 8–10 skudd i minuttet.

I 1894 ble Jarmann-geværet i Norge avløst av Krag–Jørgensens gevær, kaliber 6,5 mm, med kassemagasin. Dette ble også innført i Danmark (1889) og i USA (1893). For presisjonsskyting kunne geværene være utstyrt med kikkertsikter. I Norge ble Krag–Jørgensen-geværet brukt som armégevær til 1940. Samtidig med innføringen av de finkalibrede magasingevær med relativt stor utgangshastighet ble prosjektilene forsynt med en mantel av en kobberlegering eller av stål utenom blykjernen for å motstå påkjenningen i pipen. Ytterligere bestrebelser har vært gjort for å øke geværenes hurtigskytende evne og lette bruken av dem. Den siste fasen i utviklingen danner de halvautomatiske og automatiske håndvåpen, som enten ved hjelp av kruttgassen (Hotchkiss) eller ved hjelp av rekylkraften (Maxim o.fl.) selv åpner og lukker baklademekanismen og derved utfører ladningen og utkastingen av patronhylsen. Selvladegeværet og maskingeværet er representanter for disse nyere våpen.

Selvladegevær er et halvautomatisk våpen, dvs. at utkasting av hylsen og innføring av ny patron samt spenning av slagmekanismen skjer automatisk, men skytteren må trekke av for hvert skudd (patronvis ild). Så lenge det er patroner i magasinet, er geværet alltid ferdig til skudd. Da skytteren ikke behøver å ta geværet ned for å gjøre nytt ladegrep etter skuddet, kan han hele tiden beholde målet i siktelinje og avgi rettede skudd med større ildhastighet enn med de tidligere repetergeværene. Fra 1945 har det tyske mausergevær, det amerikanske Garand selvladegevær og de amerikanske selvladekarabiner vært brukt i Norge. Disse ble 1969 avløst av det tyske enhetsgeværet AG 3. Navnet skyldes at våpenet erstattet gevær, karabin og maskinpistol. AG 3 veier 4,1 kg, har kaliber 7,62 mm og er bygd for en patron standardisert til bruk i NATO. Når avtrekkeren holdes inn, skytes de 20 skuddene i magasinet ut i løpet av 2 sekunder.

Maskingevær (MG) og mitraljøse er helautomatiske våpen, dvs. at utkasting av hylsen, innføring av ny patron og avfyring av neste skudd skjer automatisk så lenge skytteren holder på avtrekkeren. Maskingevær ble innført i Norge 1914 (Madsen). Etter den annen verdenskrig har en rekke tyske, britiske og amerikanske MG vært brukt. Disse ble 1969 avløst av et tysk MG-3. Mitraljøsen er et tyngre MG som regel montert på en trefot, og som bæres og betjenes av flere; den er derfor ikke noe egentlig håndskytevåpen. MG-3 kan monteres i trefot og vil derfor også erstatte mitraljøsen.

Ønsket om å øke ildkraften uten å øke vekten av våpen og ammunisjon den enkelte soldat skal bære, har ført utviklingen i flere retninger. En retning er flere prosjektiler i en patron (U.S. 7,62 mm, Duplex o.l.), en annen retning er minsket kaliber, 5,56 mm, med mindre patronvekt og større utgangshastighet.

Pistolen har stort sett samme utvikling som geværene. Av samme grunn som man hadde behov for magasingevær, utviklet man pistoler med magasin. Denne utvikling gikk i to retninger, pistoler med utskiftbare magasiner og revolvere med roterende magasiner innebygd i våpenet. Samuel Colt patenterte sin revolver i 1835. Nagant revolver M/93 ble innført i den norske hær, denne ble senere avløst av en pistol. De mest brukte armépistoler har kaliber 9 mm og 11,25 mm, vekt ca. 1 kg, antall patroner i magasinet 7–13. Den norske pistol var inntil 1940 11,25 mm Colt M/14; etter 1945 er det benyttet en rekke, vesentlig tyske, pistoltyper.

Maskinpistolen er en videreutvikling av pistolen. Kravet om økt ildkraft og lengre rekkevidde førte til at man under den første verdenskrig utstyrte pistolene med skulderstøtte, lengre pipe og større magasin. Det finnes nå en rekke helautomatiske, moderne maskinpistoler, vekt ca. 4 kg, kaliber som regel 9 mm eller 11,25 mm, antall skudd per magasin vanligvis ca. 30, skuddtakt 400–850 skudd per minutt. Maskinpistolene er som regel konstruert slik at de lett kan legges/slås sammen så de tar mindre plass.

Det finnes også andre våpentyper (panser- og luftvernvåpen) som kan bæres og betjenes av én mann, se rakettvåpen.

Om jaktvåpen, se jakt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.