Pistolskytter
En pistolskytter løsner et skudd under felttrening. Våpenet er en 9mm STI Target Master som er basert på samme konstruksjon som Colt M1911 og Kongsberg-Colten.
Pistolskytter
HK416N
Automatgeværet HK416N med Aimpoint CompM4 rødpunktsikte og vertikalgrep.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Pistol
Et 9mm håndvåpen og ammunisjon.
Pistol
Av /AP/NTB.

Tre våpen fra andre verdenskrig og senere: Ovenfra: Enhetsgeværet AG 3; Bren-maskingevær (Brengun); og maskingeværet MG 3.

/Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Håndskytevåpen er mekaniske redskaper som skyter ut prosjektiler ved hjelp av ulike former for drivmiddel – for eksempel krutt, elastisitet eller luft – og som kan bæres og betjenes av én person. Forente nasjoner (FN) regner blant annet gevær, karabin, pistol og revolver, selvladegevær (SLG), maskingevær (MG) og maskinpistol (MP) som håndskytevåpen. Andre håndskytevåpen kan være bue og armbrøst eller enklere konstruksjoner som for eksempel sprettert, samt antikke våpen, som i Norge er svartkruttvåpen produsert før 1890. I tillegg til kruttdrevne håndskytevåpen omfattes blant annet luft- og gassdrevne håndskytevåpen av norsk lov om skytevåpen og våpendeler.

Faktaboks

Også kjent som

håndvåpen, enhåndsvåpen, tohåndsvåpen

Vi deler gjerne håndskytevåpen i to underkategorier etter størrelse og bruksmåte:

  • Enhåndsvåpen, som pistol, revolver, derringer og luftpistol, er konstruert for å kunne skytes fra én hånd.
  • Tohåndsvåpen, som rifler, automatgevær, haglgevær og maskinpistoler, er konstruert for å betjenes med to hender, gjerne med støtte i skulderen.

I dagligtalen mener vi gjerne «enhåndsvåpen» når vi snakker om «håndvåpen».

I Norge brukes håndskytevåpen først og fremst av politiet og forsvaret, samt jegere og konkurranseskyttere. Skytesport er blant Norges største breddeidretter.

Moderne kruttdrevne håndskytevåpen har gjerne en av følgende mekanismer:

  • enkeltskuddmekansimer, som haglgevær med hengslet ramme og bokslås, der skytteren lader med ett og ett skudd i ett eller to løp
  • repetermekansimer, som jaktrifler med sylinderlås (også kalt boltmekanisme), som gjerne har et magasin med patroner, men der mekanismen for å føre nye patroner inn i kammeret og kaste ut tomme hylser drives med håndkraft
  • selvladermekansimer, for eksempel pistoler, der ladeprosessen hovedsakelig er rekyldrevet, og automatgeværer, som gjerne er rekyl- eller gassdrevet og som fører nye patroner inn i kammeret og kaster ut tomme hylser automatisk

En rekke selvladende håndskytevåpen – for eksempel automatgeværer som forsvarets HK416 – kan avgi automatisk ild i tillegg til halvautomatisk ild. Ved automatisk ild kan skytteren holde inne avtrekkeren, og våpenet vil fyre av skudd inntil magasinet er tomt. Andre selvladende våpen kan være halvautomatiske, slik pistoler ofte er, og i slike tilfeller må skytteren trykke inn avtrekkeren for hvert skudd. Våpen med mulighet for automatisk ild kan ikke eies av sivile i Norge.

Moderne kruttdrevne håndskytevåpen bruker ammunisjon i form av patroner der prosjektil, krutt og tennhette er satt samme i en hylse.

Før kruttet

Buen og armbrøsten bruker elastisiteten som drivmiddel. Disse våpnene er blitt brukt siden oldtiden og er fortsatt i bruk i mange land, hovedsakelig som jaktvåpen og konkurransevåpen. Armbrøsten ble brukt til hvalfangst i Norge frem til slutten av 1800-tallet.

De første kruttvåpenkonstruksjonene

Håndskytevåpen

Ovenfra: 1) Hakebøsse med gaffel fra 1400-tallet. 2) Hjullåsgevær med rikt dekorert skjefte, fra 1500-tallet. 3) Hjullåsgevær fra 1600-tallet.

Håndskytevåpen
Av /Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk
 Noen norske armégeværer fra 1800-tallet

Ovenfra: 1) Flintelåsgevær med skaftebajonett, 1814. 2) Kammerladningsgevær, 1849. 3) Jarmanngevær, 1877. 4) Krag-Jørgensengevær, 1894.

Noen norske armégeværer fra 1800-tallet
Av /Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra 1300-tallet, da kruttet ble tatt i bruk i skytevåpen, begynte utviklingen av det vi i dag tenker på som håndskytevåpen: geværer, karabiner, pistoler og revolvere. Utgangspunktet var armbrøsten, som på 1100-tallet ble forsynt med et sylindrisk rør som prosjektilet, formet som sylindriske bolter, ble skutt ut gjennom. Dette våpenet fikk navnet arkebuse, og navnet ble overført til de første kruttvåpnene.

Hakebørse

Hakebørsene, eller arkebusene, besto av et håndrør lukket bakerst med en fastsmidd kile eller en skrue. Våpenet var utstyrt med en hake som kunne støttes mot en fast gjenstand, for eksempel et brystvern, under avfyringen. Haken skulle ta opp kreftene i rekylen. Derav navnet hakebørse.

Luntelås

Da luntelåsen ble oppfunnet på begynnelsen av 1400-tallet, kunne skytteren sikte og bruke begge hender til å håndtere geværet. Luntelåsen forsynte våpenet med en avtrekker som førte en brennende lunte mot fengkruttet. Konstruksjonen holdt seg i bruk i nesten 300 år. En arkebuse med luntelås kunne være opptil to meter lang, veie cirka åtte kilo og skyte blykuler fra med en vekt fra 36 til 66 gram. Skuddtakten lå på inntil ti skudd i timen.

Hjullås og muskett

Rytterkarabin 22 lødig hjullås M/1650

Et nærbilde av hjullåsen i en rytterkarabin (M/1650) i kaliber 22 lødig.

På begynnelsen av 1500-tallet kom hjullåsen. Denne tenningsmekanismen virker etter samme prinsipp som en moderne lighter: et tannet hjul lager gnister mot en stein. Etter hvert som hakebørsen ble lettere fikk den navnet muskett, som i utstrakt grad ble brukt under Gustav 2 Adolf. Musketten veide cirka 6–7 kilo, hadde et kaliber på 18–22,5 millimeter og skjøt prosjektiler som veide omtrent 50 gram med en rekkevidde på rundt 200 meter.

Flintlås

Flintlåsmekanismen: en bit flint er skrudd fast i en skrustikke i hanen.
.

Omtrent samtidig med musketten kom stusseren, som både var kortere og lettere enn musketten og forsynt med rifler i løpet. På 1500-tallet fikk vi snapplåsen, som ble forbedret til flintelåsen rundt 1650. I flintelåskonstruksjonen blir hanen, som holder et flintstykke, trukket frem av en fjær. Flintelåsene var i bruk i mer enn 150 år – fra Trettiårskrigen og ut napoleonskrigene. En muskett med flintelås og bajonett ble kalt bajonettflinte eller gevær, og fra begynnelsen av 1700-tallet ble dette infanteriets våpen. Bajonetten overtok for piken, spydet og de lange støtklingene som Gustav 2 Adolf brukte, som for øvrig var festet til musketten på en ufullkommen måte.

Perkusjonsgevær

Perkusjonsgevær 18 lødig Blich og Malmberg
Perkusjonsmekanismen i et 18 lødig perkusjonsgevær med Oberstløytnant Blichs konstruksjon og Rustmester Malmbergs lås. Produsert ved Kongsberg våpenfabrikker i 1834.

Flintebørsen ble avløst av perkusjonsgevær med slaglås i 1830–1840, takket være engelskmannen Joseph Egg, som i 1818 fant opp fenghetten. Perkusjonstenning ble først anvendt på jaktgeværer, men fra rundt 1840 ble prekusjonstenning også innført i de fleste militære håndvåpen. Perkusjonsgeværet var som regel i kaliber 10–17 millimeter, veide rundt 4,5 kilo og skjøt opptil 600 meter. Treffevnen var dårlig. For å bedre treffsikkerheten ble løpene etter hvert utstyrt med spiralformede rifler. Rette rifler hadde man til dels allerede i hakebørser og musketter. Disse riflene kan ha hatt til hensikt å gjøre ladingen lettere ved at kruttslammet ble presset inn i riflene.

Spiralrifler og tappgevær

Spiralriflene skal ha blitt funnet opp allerede i 1515 av nürnbergeren August Kotter. For å få kulen til å gripe riflene, konstruerte franskmannen Henri-Gustave Delvigne i 1828 først et særskilt kruttkammer, rundkulen ble drevet med kraft ned i løpet og kraften utvidet kulen mot kruttkammerkanten slik at den ble presset inn i riflene. Disse våpnene blir vanligvis omtalt som kammerrifler. Senere forsynte den franske obersten Thouvenin geværløpets bunn med en tapp i 1844. Spisskulen, som nå var kommet til anvendelse, ble drevet ned fra toppen med slag fra jernladestokken. Kulen utvidet seg mot tappen og ble presset inn i riflene, og det var først ved dette såkalte tappgeværet at riflene kom til full nytte. I Norge ble eldre jegerstussere fra 1801 og de glattløpede geværene, som først hadde flintelås og senere ble omgjort til perkusjonsgeværer, forsynt med tapp og rifler.

Da det senere ble konstruert prosjektiler som ble presset inn i riflene ved hjelp av trykket fra kruttgassen, ble tappkonstruksjonen forlatt. Det ble også konstruert geværløp uten rifler, men med et svakt ellipseformet tverrsnitt, som lancastergeværet, eller sekskantet tverrsnitt som whitworthgeværet. Begge disse geværene hadde vridde løp. Riflede munningsladere med stillbart sikte betydde et vesentlig fremskritt i geværenes treffevne. I motsetning til de glattløpede geværene skjøt geværer med riflede løp så godt at de ble kalt presisjonsvåpen.

Geværene som ble antatt på midten av 1800-tallet hadde et kaliber på 13–15 millimeter. Sveitserne gikk helt ned til 10,5 millimeter i 1863, og med sveitsergeværet fra 1863 nådde munningsladerne sitt høydepunkt og tilfredsstilte tidens krav til presisjon og sikker avfyring. Et vedvarende problem var at våpnene var langsomme og vanskelig å lade, særlig i knelende og liggende stilling.

Bakladegevær

Dreyse tennålgevær 1841
Dreyse tennålgevær modell 1841: bakladergevær med tennål designet av prøyssiske Johann Nikolaus von Dreyses.
Armémuseum (Svenske forsvarsmuseet).

Bakladegeværet løste mange av problemene knyttet til ladeprosessen. Ideen om å lade geværet bakfra var formulert allerede i den første tiden etter at skytevåpenet oppsto, men en tilfredsstillende løsning kom ikke før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne varianten bygde på franskmannen Paulys ideer, men det var hans elev, tyskeren Dreyse, som i 1836 laget det første brukbare bakladningsgeværet. Konstruksjon gjennomgikk en del forandringer, og Dreyers tennstålsgevær ble antatt i Preussen i 1841. Tennstålsgeværet hadde en sylindermekanisme og enhetspatron i kaliber 15,4 millimeter. De første tennålsgeværene hadde imidlertid ingen tilfredsstillende tetning for kruttgassen, og de var både kostbare og kompliserte i bruk. Det ble etter hvert forbedret, for eksempel med det franske chassepotgeværet i kaliber 11 millimeter fra 1866. Våpenet var så overlegent det tyske tennålsgeværet at det i 1870–1871 var mulig å påføre tyskerne tap på opptil 1500 meter, mens tyskerne ikke kunne skyte dersom avstanden oversteg 600 meter.

Kammerladningsgevær

I 1842 innførte Norge et kammerladningsgevær i kaliber 17 millimeter, konstruert av artillerikaptein Scheel og børsemaker Gregersen. Først da man fikk selvtettende metallhylsepatroner, tok utviklingen av bakladningsgeværene fart. Etter 1866 ble enkeltladende bakladningsgeværer innført i alle armeer. Kaliberet var 10–12 millimeter og mekanismene var enten blokk- eller sylindermekanismer.

Blokkmekanismen

Remington 1867
Et svenskprodusert Remington-gevær, modell 1867, med rulleblokkmekanisme og serienummer én.
Armémuseum (Svenske forsvarsmuseet).
Landmarks bakladermekanisme
Kammerladingsgevær i kaliber 4"' (linjer), modell 1862, bygget om etter Jens Landmarks mekanisme, også kalt Landmarksgevær.
Landmarks bakladermekanisme

Blokkmekanismen innebærer at geværløpet er lukket bak av et sluttstykke som er bevegelig om en bolt etter mønster av det amerikanske peabodygeværet, som på sin side bruker en fallblokk. Det mest kjente av disse er remingtongeværet, som ble innført i Norge og Sverige i kaliber 12,17 millimeter og i Danmark i kaliber 11,44 millimeter i 1867. I Norge brukte man på samme tid også kammerladningsgeværer som var bygd om for kobberhylsepatroner, nærmere bestemt rustmester Lunds gevær i armeen og oberstløytnant Landmarks gevær i marinen. I 1876 antok den norske marinen et 12 millimeter gevær med fallblokkmekanisme, kjent som Krag–Petersons magasingevær.

Sylindermekanismen

I sylindermekanismen, som bygger på Dreyses tennålsgevær, er sluttstykket sylindrisk og bevegelig i kjernelinjens retning, som vil si løpets akse, ved hjelp av et håndtak, som kalles hevarm. Eksempler på geværer med sylindermekanismer er tyske Mauser fra fra 1871 og norske Jarmann fra 1884.

Repeter- og magasingevær

Moderne jaktrifle
En moderne jaktrifle, Blaser R8 Professional, med kikkertsikte. Kaliber 9,3 x 62 millimeter.
Krag-Jørgensen-rifler
Fra 1890-årene ble det norske forsvaret kraftig rustet opp, blant annet med ny teknologi, og de gamle våpnene ble byttet ut med moderne Krag-Jørgensen. Bildet viser femten norske soldater med Krag-Jørgensen-rifler, cirka 1905. Bildet er antakelig tatt på Vardøhus festning.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Under den nordamerikanske borgerkrigen ble det utviklet flere magasingeværer, som kan lades med flere skudd. Med disse våpnene kunne skytteren oppnå en betydelig høyere ildhastighet. Enkeltladerne ble forsøkt gjort om til hurtigskytende geværer med hurtigladere og løsmagasiner, samtidig som geværer med faste magasiner ble utviklet. Magasiner kan ha ulik utforming, for eksempel rørformet, kasseformet eller spiralformet. En fjærende tilbringer fører patronene inn mot patronleiet. Antall patroner var gjerne fem til seks.

I Norge er det særlig oberst Krag som har utmerket seg med utviklingen og innføringen av repeter- eller magasingeværer. I 1884 antok også Norge et repetergevær, i kaliber 10,5 millimeter med rørmagasin, konstruert av ingeniør J. S. Jarmann. Innførselen av magasingeværer førte til økt forbruk av ammunisjon, og patronenes vekt måtte derfor bli lavere uten at det gikk utover skyteegenskapene. Dermed ble kaliberet forminsket og utgangshastigheten økt. Etter hvert fikk vi magasingeværer i kaliber fra 6,5 til 8 millimeter som veide rundt 4 kilo. Prosjektilene veide rundt 10–14 gram, og den praktiske rekkevidden var omtrent 600–800 meter. Skuddhastigheten lå på rundt 8–10 skudd i minuttet.

I 1894 ble Jarmann-geværet i Norge avløst av Krag–Jørgensen-geværet i kaliber 6,5 millimeter med kassemagasin. Dette ble også innført i Danmark i 1889 og i USA i 1893. For presisjonsskyting kunne geværene utstyres med kikkertsikter. I Norge ble Krag–Jørgensen-geværet brukt som armégevær frem til 1940. Samtidig med innføringen av finkalibrede magasingevær med relativt stor utgangshastighet ble prosjektilene forsynt med en mantel av kobberlegering eller stål rundt blykjernen for å motstå påkjenningen i løpet. Ytterligere bestrebelser har vært gjort for å øke geværenes hurtigskytende evne og for å lette bruken.

Halvautomatiske og automatiske håndvåpen

Den siste fasen i utviklingen av håndskytevåpen består av halvautomatiske og automatiske håndvåpen, som ved hjelp av enten kruttgass eller rekylkraft utfører ladning og utkastingen av patronhylsen. Selvladegeværet, automatriflen og maskingeværet er representanter for denne våpentypen.

Selvladegevær

Det amerikanske geværet M1 Garand i kaliber .30-06 er et eksempel på et selvladergevær.

Armémuseum (Det svenske forsvarsmuseet).
Lisens: CC BY SA 4.0

Selvladegevær er et halvautomatisk våpen, det vil si at utkastingen av hylsen og innføringen av en ny patron, samt spenning av slagmekanismen, skjer automatisk. Men skytteren må trykke inn avtrekkeren for hvert skudd. Ettersom skytteren ikke behøver å gjøre nytt ladegrep etter skuddet, kan han hele tiden beholde målet i siktelinjen og avgi rettede skudd med høyere ildhastighet enn med de tidligere repetergeværene. Fra 1945 har det tyske mausergeværet, det amerikanske Garand selvladegeværet og de amerikanske selvladekarabinene vært brukt i Norge.

Automatgevær

AG3
Norske soldater bevæpnet med AG3 under en øvelse i 2003.
AG3
Forsvaret.

I 1969 ble selvladegeværene i Norge avløst av det tyske helautomatiske enhetsgeværet AG3. Modellbetegnelsen spiller på at våpenet erstattet tre andre våpen, nemlig gevær, karabin og maskinpistol. AG3 veier 4,1 kilo, har kaliber 7,62 millimeter og er bygd for en 7,62 x 51 millimeter patron standardisert til bruk i NATO. Når avtrekkeren holdes inne, skytes de 20 skuddene i magasinet ut i løpet av to sekunder. Det tyske automatgeværet HK416 har siden den gang avløst AG3 i Norge. HK416 er i kaliber 5,56 x 45 millimeter, veier 3,4 kilo og har en magasinkapasitet på 30 patroner. Skuddtakten ligger på 700–900 skudd i minuttet (Forsvaret 2020).

Maskingevær

Mitraljøse
Soldater fra Telemark bataljon i en Mercedes feltvogn med påmontert 12,7 millimeter mitraljøse.
Forsvaret.

Maskingevær (MG) og mitraljøse er helautomatiske våpen. Maskingeværet Madsen ble innført i Norge 1914. Etter andre verdenskrig har en rekke tyske, britiske og amerikanske maskingevær vært i brukt. I 1969 ble disse avløst av tyske MG3, som igjen skal avløses av belgiske FN MINIMI og FN MAG. Mitraljøsen er et tyngre maskingevær, som regel montert på en trefot eller fastmontert til et transportmiddel, og som bæres og betjenes av flere. Slik sett er den egentlig ikke et håndskytevåpen.

Ønsket om å øke ildkraften uten å øke vekten av våpen og ammunisjon, har ført utviklingen i flere retninger. En retning er flere prosjektiler i en patron, for eksempel Duplex-patronen. En annen retning er innebærer mindre kaliber, for eksempel 5,56 millimeter, som fører til lavere patronvekt og større utgangshastighet, slik overgangen fra AG3 til HK416 i det norske forsvaret er et eksempel på.

Pistolen

Pistoler og revolvere: Ovenfra: Pistol fra 1500-tallet; Nagant-revolver 9 mm fra 1883; Colt 11,25 mm fra 1914, norsk tjenestepistol til 1940; og Sten-maskinpistol (Stengun) fra andre verdenskrig.

/Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Pistolen fulgte stort sett samme historiske utvikling som geværene. Av samme grunn som man hadde behov for magasingevær, utviklet man pistoler med magasin. Denne utvikling gikk i to retninger, pistoler med utskiftbare magasiner og revolvere med roterende magasiner innebygd i våpenet. Samuel Colt patenterte sin første revolver i 1835 og har siden fått mye av æren for revolverens utbredelse. I Norge ble den belgiske revolveren Nagant M1893 innført i hæren i 1893. Revolveren ble senere avløst av en pistol, nærmere bestemt en norskprodusert utgave av amerikanske Colt M1911, populært kalt Kongsberg Colt. Pistolen er i kaliber 11,25 millimeter, bedre kjent som .45 ACP. Etter 1945 er det benyttet en rekke, vesentlig tyske pistoltyper. I dag bruker forsvaret en Glock 17 under betegnelsen P80.

Maskinpistolen

Maskinpistolen er en videreutvikling av pistolen. Kravet om økt ildkraft og lengre rekkevidde førte til at man under første verdenskrig utstyrte pistolene med skulderstøtte, lengre pipe og større magasin. Det finnes nå en rekke helautomatiske, moderne maskinpistoler med vekt på rundt fire kilo. Kaliberet er som regel 9 millimeter eller 11,25 millimeter, og antall skudd per magasin er vanligvis rundt 30. Skuddtakten ligger på 400–850 skudd per minutt. Maskinpistolene er gjerne konstruert slik at de lett kan slås sammen så de tar mindre plass.

Det finnes også andre våpentyper som panser- og luftvernvåpen som kan bæres og betjenes av én mann, men som ikke regnes som håndskytevåpen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dahl, Jon S.(1995): Blant pistolsmeder og bøssemakere. Oslo: Forsvarsmuseet
  • Rasch-Engh, Rolf (2004): Våpen i Norge 1550–1940. Oslo: Landbruksforlaget
  • Forsvaret (2020). HK416. Hentet fra https://forsvaret.no/fakta/utstyr/Vaapen/HK416--automatgevaer
  • Øren, Leif (2007): Skytevåpenindentifisering. Nesbru: Forlaget Vett & Viten

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg