I etikk og rettsfilosofi diskuteres ofte problemet om normers (lovers, reglers, rettssystemers) gyldighet (eller validitet, av lat. validus, 'gyldig') men det er uenighet om hva som kan eller bør legges i begrepet. To vanlige oppfatninger er disse: a) «Normen N er gyldig» betyr at N eksisterer som del av et allment akseptert sett av normer; moralske eller juridiske, f.eks. at en lov er en del av et faktisk eksisterende rettssystem. b) «N er gyldig» betyr at N eksisterer (i ovennevnte mening) og dertil at N er blitt til (vedtatt eller utstedt) i kraft av en fremgangsmåte eller ved en myndighet som har rett til å oppstille normer eller gi lover. Dette passer f.eks. på militære kommandoer og på visse oppfatninger av religiøse moralbud.

Begge disse alternativer støter imidlertid på problemer, f.eks. når man spør om lovgiverens rett til å gi lover selv er en gyldig rett, et spørsmål som noen rettsfilosofer (og teologer) avviser som meningsløst eller uløselig, men som for andre blir et tegn på at de to nevnte gyldighetsbegreper er inadekvate. Hva som måtte komme i tillegg, er imidlertid uklart.

Logikkens gyldighetsbegrep har åpenbart bare begrenset anvendelse; det ville så å si bare angå normers og normsystemers indre struktur, deres motsigelsesfrihet og følgeriktighet på gitte premisser. Forsøk på å tolke «gyldighet» i analogi med sannhetsbegrepet i vitenskapene omfattes i den nyeste filosofi stort sett med skepsis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.