Gulltransporten
Gulltransporten var operasjonen for å redde Norges Banks reserver av gull ved den tyske invasjonen i 1940. Foto fra transporten der tre av «gull-redderne» tar seg en pause. Nini Haslund Gleditsch med ryggen til. Forfatteren Nordahl Grieg i midten.
Av /NTB Scanpix.
Gulltransporten
Gullbeholdningen til Norges Bank ble ført ut av Norge i april-mai 1940. Kasser med gull midlertidig lagret under omlasting.
Gulltransporten
Av /NTB.
Gulltransporten
Den siste etappen av gulltransporten i Norge foregikk med fiskeskøyter til Tromsø. Noen av gullets voktere under transporten med skøytene. I forgrunnen ingeniør Fredrik Haslund som ledet transporten.
Gulltransporten
Av /NTB.

Gulltransporten var en hemmelig operasjon for å redde de norske gullreservene på omkring 49 tonn fra å falle i hendene på Hitler-Tyskland ved invasjonen 9. april 1940. Gullet ble fraktet først til Storbritannia, deretter til Nord-Amerika. Operasjonen ble iverksatt av Norges Bank og regjeringen med hjelp fra allierte myndigheter.

Gullreservene ble transportert med lastebiler først til Lillehammer, deretter med tog til Åndalsnes. Derfra ble en del av gullet fraktet over til marinebasen Rosyth i Skottland med krysseren HMS Galatea 23. april. Gullbeholdningen som var igjen ble transportert videre med lastebiler og ferger til Molde, der nok en del ble fraktet over til Skottland med krysseren HMS Glasgow 29. april. Den tredje og siste delen av gullbeholdningen ble ført nordover med båter til Tromsø, og forlot Norge med krysseren HMS Enterprise 24. mai. Fra Skottland gikk gulltransporten videre med tog til London og Bank of England. I løpet av juni og juli ble gullet skipet over Atlanterhavet, hvor det ble anbrakt i henholdsvis Federal Reserve Bank i New York og Bank of Canada i Ottawa.

Det aller meste av gullet kom aldri tilbake til Norge fordi det ble vurdert som langt tryggere å ha det i utlandet. I 2004 solgte Norges Bank sin gjenværende beholdning av gullbarrene (33,5 tonn), men historien om gulltransporten lå til grunn for beslutningen om å beholde sju gullbarrer for bankens egne samlinger.

Beredskapstiltak før 9. april

Den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa førte i 1938 til at direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg (1920–1946) iverksatte de første forberedelsene til en hurtig evakuering av sentralbankens gullreserver. Gullbeholdningen på rundt 49 tonn, som i 1940 hadde en bokført verdi på 240 millioner kroner, ble veid, pakket, merket og plombert. Til sammen dreide det seg om vel 1500 kasser (818 store og 685 mindre) med gullbarrer og 39 tønner med gullmynter.

En annen del av gullbeholdningen – verdsatt til 173 millioner kroner, som utgjorde de norske valutareservene, var fra 1938 og frem til januar 1940 ført ut av landet og ble etter hvert deponert i USA. Etter det daværende lovverket kunne imidlertid ikke gullet som skulle borge for seddelomløpet i Norge (seddeldekningsreserven), deponeres i utlandet, og denne delen befant seg derfor fortsatt i kjelleren på Norges Bank da de første meldingene om den tyske invasjonen nådde hovedstaden.

Fra Oslo til Lillehammer

Gulltransporten
Gull og sedler tas ut av et bankhvelv.
Gulltransporten
Av .

Beslutningen om å foreta en evakuering av gullreservene ble tatt allerede 8. april. I første omgang skulle beholdningen av barrer og gullmynter transporteres til Norges Banks filial på Lillehammer, for midlertidig deponering inn til en nærmere avklaring. Da Rygg ble vekket kort etter midnatt og orientert om den pågående invasjonen, beordret han alle disponible medarbeidere til Bankplassen for å få båret gullet fra kjelleren i bankbygget og opp på rekvirerte lastebiler. Hver av bilene fikk to bevæpnede bankfunksjonærer som eneste eskorte.

Da den siste av i de i alt 26 lastebilene forlot Bankplassen i 13.30-tiden, gikk den første kolonnen med tyske soldater på Drammensveien og nærmet seg sentrum av hovedstaden. Da lastebilene ankom Lillehammer utover ettermiddagen og kvelden, stod kontorsjef Andreas Lund klar med sine folk for å losse gullet og bære kassene ned i hvelvet på filialbygningen.

Organiseringen av transportgruppen og vaktstyrken

Tyske soldater på Lillehammer
Noen dager etter invasjonen ble det klart for regjeringen og andre innvidde myndighetspersoner at gullet måtte bort fra Lillehammer. Tyske soldater marsjerer gjennom Lillehammer. Bildet er et stillbilde fra den tyske dokumentarfilmen Kampf um Norwegen (1940), som ble filmet under angrepet på Norge.
Tyske soldater på Lillehammer
Av .

Noen dager etter invasjonen ble det klart for regjeringen og andre innvidde myndighetspersoner at gullet måtte bort fra Lillehammer. De tyske styrkene hadde startet sin fremrykking fra hovedstaden og avanserte nordover på begge sider av Mjøsa. Regjeringen med finansminister Oscar Torp overtok ansvaret for den videre operasjonen, og 15. april ble sekretæren for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Fredrik Haslund, oppnevnt til leder for arbeidet med den videre evakueringen. Bak utnevnelsen lå Haslunds innsats for å hjelpe regjeringens medlemmer med organiseringen av flukten fra Oslo 9. april og i dagene som fulgte.

Reserveoffiseren Bjørn Sunde ble leder for den militære vaktstyrken som fulgte transporten frem til Trøndelagskysten. Haslunds søster, Nini Haslund Gleditsch, og hennes ektemann, ingeniør Kristian Gleditsch, sluttet seg til ekspedisjonen på Åndalsnes og ble sammen med dikteren Nordahl Grieg hans nærmeste medarbeidere på den videre ferden mot Tromsø. Blant de øvrige deltakerne var folkevalgte stortingsrepresentanter, offentlige funksjonærer, offiserer og militære mannskaper, samt flere hundre sivile kvinner og menn.

Med tog til Åndalsnes

Oppdraget til Haslund gikk i første omgang ut på å få fraktet gullet til Åndalsnes. Nødvendige togvogner ble stilt til rådighet av NSB, men planleggingen av togtransporten bød på flere utfordringer. Den 14. april var vei- og jernbaneforbindelsen til den lille havnebyen innerst i Romsdalsfjorden blitt sperret av et tysk fallskjermkompani som hadde landet like sør for Dombås. Først fire dager etter fikk Haslund bekreftet at den fiendtlige spesialstyrken på omkring 90 fallskjermsoldatene på det nærmeste var nedkjempet. Gullet måtte første fraktes til togstasjonen på lastebiler, men kort etter midnatt – da kjellerhvelvet i banken skulle åpnes, slet kontorsjef Lund med å huske koden på kombinasjonslåsen som han var blitt pålagt å memorere. Etter å ha plundret en drøy halvtime, klarte han omsider å få åpnet døren til bankhvelvet.

Med gullet fulgte også en kiste med et seddelbeløp på nærmere ti millioner kroner. 19. april omkring kl. 04.30 satte toget seg i bevegelse. Med på transporten fulgte en militær vaktstyrke fra Jørstadmoen på 30 soldater, ledet av major Bjørn Sunde. På grunn av dagslyset ble toget stående på Otta stasjon frem til kl. 22.00, før kveldsmørket sørget for den nødvendige beskyttelsen mot eventuelle tyske flyangrep. Toget ankom stasjonen på Åndalsnes tidlig på morgenen 20. april, men senere på formiddagen, da tyske flybomber eksploderte på stasjonsområdet, ble det bestemt å flytte toget til Romsdalshorn stasjon hvor de høye fjellene ville kunne gi en viss beskyttelse.

Dramatikk i Romsdal

HMS Galatea
HMS Galatea gikk ut fra Åndalsnes med 200 kasser (omkring 8 tonn) av gullbeholdningen 23. april 1940. Galatea deltok senere i kampene ved Nord-Afrika, og ble torpedert og senket utenfor Egypt i 1941.
Av /Abrahams And Sons.

21. april ba finansminister Torp øverstkommanderende for de britiske styrkene i Norge, generalløytnant Bernard Paget, om hjelp til videre evakuering av gullbeholdningen. Da den britiske krysseren HMS Galatea kom inn til Åndalsnes med tropper og krigsmateriell to dager senere, ble det avgjort å utskipe 200 kasser (omkring åtte tonn) av lasten til Storbritannia med krigsskipet. Galatea hadde plass til hele forsendelsen, men regjeringen tok ikke sjansen på å legge alle eggene i en kurv. Hvis fartøyet ble senket på tilbaketuren, ville hele gullbeholdningen gå tapt med Galatea, som nådde marinebasen Rosyth i Skottland 26. april. Som regjeringens representanter fulgte skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen, samt banksjef (og senere skipsfartsminister) Arne Sunde med på turen.

Fra Åndalsnes til Molde

Fra 20. april og en uke fremover var Åndalsnes blitt utsatt for kontinuerlige tyske flyangrep. Det meste av den sentrale bebyggelsen var snart brannruiner, og utskipingen av det gjenværende gullet måtte skje fra andre havner i regionen. Nyhetene fra kamphandlingene i Gudbrandsdalen, hvor de britiske og norske styrkene ble drevet nordover mot Dombås, var nedslående (se kampene i Sør-Norge). Med hjelp fra Møre infanteriregiment lyktes det Haslund å få rekvirert 24 lastebiler til stasjonen ved Romsdalshorn for omlasting og videre transport.

25. april satte bilene kurs for Molde. Midt i vårbløyta med telehiv langs den smale og svingete grusveien ville det under mer normale forhold vært en krevende kjøretur. Med de pågående krigshandlingene var det et høyst risikabelt foretakende, for pågående flyangrep på strekningen forbi Åndalsnes og langsetter Isfjorden tvang en rekke av bilene til å stanse mens sjåfører og vaktmannskaper søkte dekning for bombenedslag og maskingeværsalver. Flere av kjøretøyene måtte forlates som følge av motorproblemer og mekaniske sammenbrudd, men med 4–5 nye lastebiler, lyktes det i løpet av 6–7 timer å få hele lasten over Langfjorden fra Åfarnes i 6–7 vendinger med to knøttsmå ferjer. Natt til 26. april var kolonnen fremme i Molde hvor gullet ble lagret i kjelleren på konfeksjonsfabrikken «Super B».

I flammer og bomberegn

HMS Glasgow
HMS Glasgow var et av skipene som fraktet den norske gullbeholdningen til Skottland. Foto av skipet fra 1937.
Av /Royal Navy.

Molde hadde vært tilholdssted for kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen siden 25. april, og i dagene som fulgte ble byen utsatt for en rekke flyangrep som la det aller meste av bebyggelsen i aske. På morgenen 29. april mottok regjeringen den nedslående nyheten om at britene ville trekke sine styrker ut fra Sør-Norge. Regjeringen og kongehuset ble tilbudt transport til Nord-Norge med krysseren HMS Glasgow, og ved hjelp av to mindre båter skulle alt gullet over på krysseren samme kveld. Den krevende innlastingen foregikk fra et havneområde omgitt av røyk og flammer. Lyset fra den brennende byen gjorde det mulig for de tyske flyene å angripe også etter mørkets frembrudd, og under lastingen ble fartøyet utsatt for flere målrettede bombeangrep. Med kongen, kronprinsen og den norske regjeringen på skipet, så den britiske kapteinen seg tvunget til å avbryte innlastingen. Da HMS Glasgow forlot Molde en time etter midnatt, var henholdsvis 317 store og 439 små kasser samt 39 tønner tatt om bord under oppsyn av samfunnsøkonomen og arbeiderpartipolitikeren Ole Colbjørnsen.

Haslund og hans medarbeidere måtte finne en annen løsning for den gjenværende gullbeholdningen som utgjorde omkring 19 tonn. De klarte å få vel halvparten av gullet (cirka ti tonn) over på rutebåten M/S Driva før skipet samme natt forlot byen med deler av regjeringens administrasjon og ekteparet Gleditsch. «Driva» gikk ut Julsundet og rundet Hustadvika før det om morgenen gikk inn Kornstadfjorden. Utenfor Visnes ble skipet angrepet av et tysk sjøfly og besetningen tvunget til å kjøre fartøyet på land. Som ved et under gikk ingen liv tapt da en bombe falt i sjøen noen titalls meter unna skipet.

I mellomtiden fikk Haslund med hjelp fra lokale frivillige reddet de resterende gullkassene ut fra kjelleren på den brennende konfeksjonsfabrikken. Fire lastebiler gikk i skytteltrafikk mellom Molde og kirkestedet Gjemnes hvor fem fiskeskøyter; «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun» – med skipperne Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim, ventet for å ta gullasten videre nordover langs kysten. Samme ettermiddag lyktes det også å få trukket «Driva» av grunnen, slik at fartøyet med sin del av gullet og flyktningene fra regjeringens administrasjon nådde frem til kaia hvor de fem fiskebåtene ventet for videre transport av de til sammen 547 gjenværende gullkassene.

Med fiskeskøyter langs Norskekysten

Natt til 1. mai forlot skøytene Gjemnes, men da det lysnet på morgenkvisten beordret Haslund fartøyene inn til Kvalvåg på østsiden av Frei . Neste natt fortsatte ferden til øya Tustna , hvor røyken etter den tyske bombingen av Kristiansund fortsatt var godt synlig. På Tustna ble bankfunksjonærene som hadde fulgt med fra Oslo og Lillehammer dimittert og kunne reise hjem. Den tredje natten etter avreisen fra Gjemnes satte ekspedisjonen kurs for fiskeværet Titran på vestsiden av Frøya . Herfra håpet Haslund å komme i kontakt med britiske krigsskip som kunne ta gullet om bord, eller eventuelt eskortere skøytene nordover Trøndelagskysten til Namsos , som inntil 3. mai fortsatt var på allierte og norske hender.

Omlasting på Frøya

Gulltransporten
Fra omlastningen på Frøya. Fra venstre: Einar Gerhardsen, Nordahl Grieg, Kristian Gleditsch og Christian Mohr.
Gulltransporten
Av /NTB.

Da Haslund fikk vite at også Namsos var oppgitt etter tysk terrorbombing, og at heller ingen allierte krigsskip var observert i farvannet nord for Frøya, syntes det klart at transporten måtte gå mye lengre nordover enn opprinnelig antatt. De fem skøytene gikk nå til Dyrvik på østsiden av Frøya. Med hjelp fra lensmann Hans Ruø og hans sambygdinger ble gullasten tatt om bord i to lokale skøyter («Alfhild II» og «Stølvåg»). De omkring 70 flyktningene ble under ledelse av Einar Gerhardsen overført til et tredje fartøy «Snorre», som var bygget for personfrakt. Skipperne og besetningene på de opprinnelige rekvirerte skøytene fikk med dette returnere til sine hjemsteder, og vaktmannskapene, med unntak av Nordahl Grieg – som gjerne ville fortsette, ble dimittert og avtakket for sin innsats.

Nordover mot Tromsø

Gulltransporten
Den siste delen av gulltransporten i Norge foregikk med fiskeskøyter til Tromsø.
Gulltransporten
Av /NTB.

Om kvelden 4. mai la de to fartøyene ut fra Dyrvik, og i løpet av natten og de første morgentimene nådde ekspedisjonen Vikna utenfor Rørvik. Nå var nettene blitt så korte at det fikk briste eller bære, og båtene gikk i fullt dagslys til Dønna utenfor Sandnessjøen. Neste dag ankret de fartøyene like nord for Bodø. Her fikk Haslund en nærmere orientering av lokale myndigheter og pressefolk om situasjonen lengre nord, og natt til 8. mai fortsatte ferden over Vestfjorden til Svolvær hvor de fikk om bord en kjentmann som loset ekspedisjonen videre forbi Sortland gjennom Risøysundet. Siste del av den avsluttende etappen gikk på østsiden av Senja forbi Finnsnes og Gibostad frem til de to skøytene nådde Kvaløya utenfor Tromsø hvor de ankret opp om morgenen 9. mai 1940.

Overføring til Storbritannia

HMS Enterprise
Den siste delen av gullbeholdningen ble ført ut av Tromsø med HMS Enterprise. Enterprise deltok senere i slaget om Normandie. Skipet ble hugget opp etter krigen.
Av .

Etter at den første gullasten med HMS Galatea fra Åndalsnes var kommet trygt i havn i Rosyth 26. april, tok inspektører fra Royal Bank of Scotland seg av den videre togtransporten til London og Bank of England. HMS Glasgow, som fraktet den andre delen, gikk først til Malangen i Troms. Ute i fjordgapet ble kongen og kronprinsen, samt de fleste regjeringsmedlemmene fra Molde, overført til oppsynsskipet «Heimdal». Utenriksminister Halvdan Koht og den norske stortingspolitikeren Ole Colbjørnsen fulgte krysseren som 4. mai ankom havnebyen Greenock utenfor Glasgow. Allerede den påfølgende natt var også gullet fra dette fartøyet på vei sørover med tog til den britiske sentralbanken. Den tredje og siste delen av gullbeholdningen, som utgjorde omkring 19 tonn og hadde blitt fraktet på fiskeskøyter fra Romsdal til Tromsø, forlot Norge med krysseren HMS Enterprise 24. mai. Med «Enterprise» fulgte også Haslund, Grieg og ekteparet Gleditsch. Etter et kort opphold ved den britiske marinebasen Scapa Flow gikk fartøyet videre gjennom Irskesjøen og nådde den engelske havnebyen Plymouth 29. mai, hvor gullet ble losset og transportert til London.

De bortkomne gullmyntene

Dermed hadde alle de 1503 gullkassene og de 39 tønnene med gullmynter blitt brakt i sikkerhet, med unntak av 300 gullmynter. Under den dramatiske innlastingen på HMS Glasgow i Molde, forsvant en sekk med cirka 1000 gullmynter da en av gulltønnene gikk i stykker. En britisk marinesoldat som deltok i arbeidet, hadde falt for fristelsen til å ta sekken for så å skjule den i et kanontårn på fartøyet. Noen uker senere ble vedkommende pågrepet i Liverpool etter tips om forsøk på videresalg. Politiet i Liverpool klarte også å oppspore drøyt 700 av myntene som snart ble overlevert den norske konsulen i byen.

Forvaltning, salg og bevaring

Gullbeholdningen ble ikke liggende lenge i Bank of England. For etter det allierte sammenbruddet i Belgia og Frankrike i mai 1940, hang også den tyske invasjonstrusselen over Storbritannia. Med bistand fra den britiske sentralbanken fikk den norske regjeringen skipet gullet over Atlanterhavet løpet av juni og juli hvor det ble anbrakt i henholdsvis Federal Reserve Bank i New York og Bank of Canada i Ottawa.

Tautrekking med det britiske finansdepartementet

Foruten den alvorlige militære situasjonen sommeren og høsten 1940, befant Storbritannia seg også i en svært vanskelig finansiell krise. Dette skyldtes knapphet på likvide midler til innkjøp av våpen og andre etterspurte forsyninger fra USA. Den britiske regjeringen, som hadde måttet avhende en stor del av sine egne gullreserver, ga i september 1940 uttrykk for at den norske eksilregjeringen burde bidra til krigsinnsatsen ved å gi britiske myndigheter råderett over både gullbeholdningen og valutareservene til Norges Bank. Selv om britene ikke kunne bemektige seg det norske gullet, som da var trygt deponert på andre siden av Atlanteren, ble det antydet at den norske valutabeholdningen i Storbritannia med et juridisk håndgrep kunne underlegges britisk forvaltning.

Saken kom opp på et møte mellom den britiske finansministeren sir Kingsley Wood og utenriksminister Halvdan Koht i begynnelsen av november. Her ble det britiske kravet avvist. Å gi fra seg råderetten over gullbeholdningen, som i befolkningen ble ansett som nasjonens eiendom, ville skade regjeringens anseelse og svekke mulighetene for en gjeninnsettelse etter krigen. Dernest kunne en slik overdragelse bli en gavepakke til den tyske propagandaen. Britene var ikke tilfreds med denne argumentasjon, men saken kokte bort med inngåelsen av den amerikanske låne- og leieloven i mars 1941, som ga Storbritannia adgang til store kreditter for innkjøp av amerikansk krigsmateriell.

Etterkrigsårene

Det aller meste av gullet kom aldri tilbake til Norge fordi det ble vurdert som langt tryggere å ha det i utlandet. I 2004 solgte Norges Bank sin gjenværende beholdning av gullbarrene (33,5 tonn), som etter krigen var blitt tilbakeført til Bank of England. Men historien om gulltransporten lå til grunn for beslutningen om å beholde sju gullbarrer for bankens egne samlinger. I motsetning til gullbarrene kom imidlertid myntene fra gulltransporten tilbake til Bankplassen. Det skjedde ved utgangen av 1987, da nybygget til Norges Bank stod klart. Selv om to tredjedeler av den samlede gullmyntbeholdningen på omkring ti tonn snart ble solgt, valgte Norges Bank å beholde den resterende tredjedelen (cirka 3,5 tonn) med omkring 415 000 gullmynter, hvorav 393 000 norske og norske-svenske unionsmynter av historiske årsaker.

Betydning og ettermæle

Redningen av den 49 tonn store gullbeholdningen, som sommeren 1940 ble taksert til 240 millioner kroner, var utvilsomt et aktivum for den norske regjeringen i en tid som ellers bar preg av uro og usikkerhet om dens videre fremtid og eksistens. Sammen med de tidligere deponerte gullreservene (valutadekningsreserven) bidro gullbeholdningen til en finansiell og økonomisk handlefrihet i den første fasen av eksiltilværelsen. Redningen av gullet var i tillegg en suksesshistorie som viste handlekraft og heltemot i en ellers svart tid. Historien om den vellykkede operasjonen ble derfor også brukt av regjeringen i den pågående propagandakrigen mot den tyske okkupasjonsmakten.

De mange fortellingene

Allerede i desember 1940 kunne norske radiolyttere høre Fredrik Haslund fortelle om den spennende og dramatiske ferden i en serie på fire kåserier som gikk ut fra den norske kringkasteren i Boston. Historien om redningen av gullet ble senere publisert på utefronten i illustrerte artikler i norske aviser og eksiltidsskrifter. Den første monografiske fremstillingen om gulltransporten, «Snow Treasure» av forfatteren Marie McSwigan (1896–1962), var myntet på amerikanske lesere og utkom allerede i 1942 på et forlag i New York. Den første norske monografien kom i 1974 med boken Gulltransporten av Asbjørn Øksendal.

De første tiårene etter krigen ble historien om gulltransporten holdt levende. Egne memoarer fra enkelte av deltakerne samt tallrike bidrag til aviser og ukepresse fra en lang rekke aktører sørget for det. Etter årtusenskiftet fulgte flere bøker om redningen av det norske gullet. Med spillefilmen «Gulltransporten», som ble produsert av strømmetjenesten Viaplay i 2022 – regissert av Hallvard Bræin med kjente norske skuespillere i hovedrollene, fikk yngre generasjoner bedre muligheter til å bli kjent med den spennende historien. Viaplay produserte også en dokumentarserie om gulltransporten i tre episoder samme år.

Minnesmerker

I Lamøyvågen på Inntian utenfor Frøya står et eldre minnesmerke over mannskapene og de to skøytene (Alfhold II og Stølvåg) som med sin innsats sørget for å redde den gjenværende gullbeholdningen til Tromsø. En ny attraksjon, «Gullvogna», kom på plass ved Trollveggen stasjon på Raumabanen i 2018. Her får publikum presentert historien om gulltransporten i en godsvogn av same type som fraktet gullet fra Lillehammer til Åndalsnes.

Kjente deltakere

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Gullbekk, Svein H. og Hatletvedt, Ronny (2009): Den norske gulltransporten – Annen verdenskrig. Monetarius. Oslo
  • Harnes, Per Arnt (2006): Gulltransporten – Dramaet dag for dag. Romsdal sogelag. Molde
  • Jaklin, Asbjørn (2021): Flukten med Norges gull. Heltene. Konfliktene. Den hemmelige operasjonen i 1940. Gyldendal. Oslo.
  • Pearson, Robert (2010): Redd gullet! En fortelling om gulltransporten fra Norge april 1940. Dinamo Forlag. Oslo.
  • Øksendal, Asbjørn (1974): Gulltransporten. Aschehoug. Oslo.
  • Wammer, Turid (2011): Gulltransporten 1940, Nordisk Numismatisk Tidsskrift 1/2011.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg