I filosofien er det ulike oppfatninger om hva ordet gud står for når man forsøker å erkjenne gud, ikke ved åpenbaring, men ved spekulativ eller intuitiv innsikt. Man kan skjelne mellom flere syn:

1) Det panteistiske syn tillegger gud egenskaper som altomfattende, allestedsnærværende, identisk med allnaturen. Representanter for dette syn er blant andre Spinoza, Hegel og Bergson.

2) I teismen er Gud et personlig vesen som står over og utenfor verden og naturen som skaper og opprettholder. Representanter for dette syn er blant andre Descartes og William James.

3) Deismen, som er en variant av 2), antar en personlig Gud som er verdens skaper, men som etter skapelsen ikke griper inn i dens styrelse. Representanter for dette syn er blant andre Shaftesbury, Rousseau og Voltaire.

Noen filosofer har hevdet at forestillingen om gud er medfødt hos alle, andre at den kommer senere, enten intuitivt og direkte eller ved læring og ytre påvirkning. Den tyske filosof Feuerbach mente for eksempel at forestillingen om en gud er skapt av mennesket som summen av dets høyeste lengsler og behov. Se også ateisme, agnostisisme.

Gudsbevis

Det har også vært ulike meninger om hvorvidt man kan erkjenne gud ved fornuftens hjelp. Middelalderfilosofene og Thomas Aquinas, for eksempel, mente at Guds eksistens kunne bevises (for eksempel Gud = første årsak), men at man ikke kunne erkjenne hans egentlige natur eller vesen. Kant mente at mennesket i seg selv ikke har tilstrekkelig grunnlag for viten om Gud. Både filosofer og teologer har særlig i tidlige tider vært opptatt av muligheten for bare ved hjelp av menneskelig erkjennelse å bevise Guds eksistens. Tre typer av argumenter har vært særlig meget brukt:

1) Det såkalte kosmologiske bevis, som slutter fra verden slik den er til en første årsak eller skaper, og som forutsetter at rekken av årsaker ikke kan fortsette bakover i det uendelige. Representant: Thomas Aquinas.

2) Det såkalte teleologiske bevis, som slutter fra en formålstjenlig og hensiktsmessig ordnet verden til eksistensen av et høyeste ordnende vesen som har gitt verden mål og hensikt og innført orden og lovmessighet. Representant: Thomas Aquinas.

3) Det såkalte ontologiske bevis: vår forestilling om Gud er forestillingen om et fullkomment vesen; hvis Gud manglet eksistens, var han ikke fullkommen; altså eksisterer Gud. Representanter: Anselm av Canterbury, Descartes.

Ingen av disse argumenter kan kalles beviser i streng forstand, og de har ofte vært kritisert både fra filosofisk og teologisk hold. Kant forkastet alle tre, men mente at selv om slike bevis er umulige, er det en moralsk nødvendighet å postulere Guds eksistens.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg