Det kristne gudsbegrepet er bestemt ut fra fortellingene i Det gamle og Det nye testamente. Her er Gud en person, stort sett omtalt som «han».

Ifølge de bibelske beretningene skapte han himmel og jord, og deretter mennesket i sitt eget bilde. Etter at mennesket vendte seg bort fra ham, straffet han det. Men han holdt også fast i mennesket og førte det videre, først ved å redde Noa fra vannflommen, dernest ved å velge ut sitt eget folk, Israel, som han gav sin særlige beskyttelse og sitt særlige løfte. Denne pakten mellom Gud og Israel er rammen om de fleste fortellingene om Gud i Det gamle testamente. Gjennom sine profeter fornyer han stadig sitt løfte til det utvalgte folk, men sender sin straff når det svikter.

Selv om Gud formidler sitt budskap gjennom profetene, er han selv skjult og utilgjengelig. Moses får ikke se hans ansikt, men bare hans «bakside». Flere steder i profettekstene står det at Gud er en Gud som skjuler seg.

I Det nye testamente gir Jesus etter kristent syn et klarere bilde av hvem Gud er. Det er Det gamle testamentes Gud som åpenbarer seg i Jesus, men Jesus er mer enn en profet i rekken fra Det gamle testamente. De nytestamentlige skriftene, især Johannesevangeliet, sier at Jesus selv er Gud. I Jesu liv, forkynnelse, død og oppstandelse viser Gud menneskene hvem han er.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.