Grått er farger som verken oppfattes som rød-, grønn-, blå- eller gulaktige, men som hvit-sorte. De kalles derfor også akromatiske eller nøytrale, og kan ordnes på en gråtonerekke mellom hvitt og svart.
Fordi vi oppfatter hvite objekter i vår omgivelse som de lyseste, og svarte som de mørkeste, kan gråtonen oppfattes som et mål for fargelyshet (valør).
Under naturlige betingelser (dagslys, lampelys) oppstår gråtoner på overflater som er diffust og ikke-selektivt reflekterende, det vil si at de kaster tilbake den samme prosentandelen av lysets energi over hele lysets bølgelengdespektrum. Slike overflater kan man frembringe for eksempel med passende blandinger av sort og hvitt pigment.
For en gitt overflate er gråtonen avhengig av belysningsforholdene. Dette kan man etterprøve ved hjelp av et papir som er svart i dagslys. Hvis man retter lysstrålen fra en lommelykt mot dette papiret i et ellers helt mørkt rom; vil den delen av det som treffes av lyset, vise seg hvitt.
Ved fremvisning av film på et ellers homogent hvitt filmlerret oppstår gråtonene ved at belysningsstyrken varierer fra sted til sted på lerretet. Belysningsstyrken er bestemt av lysets absorpsjon i filmen, det vil si av filmens svertning.
Gråtoner kan også frembringes gjennom optisk blanding av komplementærfarger. På en roterende fargeskive kan man for eksempel frembringe rent grått ved hjelp av gult og ultramarinblått, men også av grønt og purpur, foruten utallige andre blandinger av komplementærfarger. Gråtonens lyshet kan samtidig reguleres ved hjelp av hvitt og sort. På TV- og dataskjermer frembringes gråtonene gjennom additiv og optisk blanding av grønt, rødt og blått luminescenslys fra skjermens fosforer. Hver av blandingene av to av disse grunnfargene er da komplementær til den tredje.
Språkhistorisk er ordet grått avledet av en indogermansk ordstamme. Det greske ordet for grått er kharapos, som betyr «strålende blikk». Ordet gjenspeiler motsetningen mellom øyets svarte pupill og glitrende hornhinne. Dermed gjenspeiler det også antikkens oppfatning av at øyets samlede farvekosmos er spent ut mellom hvitt og svart.
Det at grått blir forbundet med anonymitet (den grå eminense) eller noe trist, er altså av nyere dato. Men for billedkunstneren rommer gråtonene en universell uttrykksmulighet, og svart-hvitt blir dyrket som et selvstendig og krevende billeduttrykk. Både foto og fjernsyn utviklet seg gjennom et stadium av svart-hvitt-gjengivelse, som er teknisk enklere å oppnå.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.