gravitasjonell frekvensforskyvning

Gravitasjonell frekvensforskyvning, endring av frekvensen til lys som beveger seg oppover eller nedover i et tyngdefelt. Dersom lyset beveger seg oppover, blir frekvensen mindre (bølgelengden blir større). Lysets farge forskyves mot rødt. Effekten kalles da for gravitasjonell rødforskyvning. Når lys beveger seg nedover, øker frekvensen og lyset får et gravitasjonell blåforskyvning. Frekvensendringen, Δf, er proporsjonal med forskjellen i gravitasjonspotensial. Dersom sender og mottager befinner seg ved jordoverflaten, hvor tyngdeakselerasjonen er g, med en høydeforskjell h, er frekvensskiftet gitt ved Δf/f = gh/c2, der c = 3·108 m/s er lyshastigheten i vakuum. Med g = 9,8 m/s2 og h = 22,5 m fås Δf/f = 2,5·10–15. I 1960 målte R. V. Pound og G. A. Rebka denne effekten med 10 % nøyaktighet. Ved senere målinger er usikkerheten redusert til 1 %.

Effekten ble forutsagt av A. Einstein i 1911. Einstein forklarte også hvorfor denne effekten impliserer at tiden går langsommere langt nede i et tyngdefelt. Han påpekte at det verken kan skapes eller forsvinne lysbølger mellom senderen og mottageren. Så når man måler at det passerer flere bølger per sekund ved mottageren (som er nederst), må det skyldes at tiden går langsommere ved mottageren enn ved senderen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.