grammatikalisering

Grammatikalisering skjer ikke med enkeltord, men der hvor kombinasjoner av ord inngår i en spesifikk kontekst; eller det som kalles konstruksjoner. Et eksempel på dette er norsk drive og + verb, som er i ferd med å grammatikaliseres, mens drive samtidig uttrykker sin opprinnelige betydning i setninger som Veden driver nedover elven.

Et annet trekk ved grammatikalisering er at prosessen av mange anses for å være unidireksjonal; noe som innebærer at den kun går i én retning, fra leksikalsk betydning til grammatikalsk. Dermed kan innholdsord bli mer grammatiske, mens grammatiske ord ikke kan bli mer leksikalske, det vil si få mer leksikalsk innhold over tid. Imidlertid har denne såkalte unidireksjonalitetshypotesen møtt mye motbør.

Innenfor grammatikaliseringsforskningen snakker man gjerne om såkalte stier, faste mønstre som en grammatikaliseringsprosess følger, uavhengig av språk og tidsepoke. Ideen om stier har blitt til på bakgrunn av funn som viser at enkelte grammatiske trekk kan utvikle seg likt i språk som verken er i familie eller har gjensidig kontakt. Det finnes for eksempel eksempler på at perfektumkonstruksjoner på ulike språk har oppstått fra samme kilde; leksem med betydningen å ha.

Grammatikalisering kan involvere endring på mange områder. Hva semantikken angår, blir grammatikaliserte ord gjerne enten bleket (mister spesifikt meningsinnhold), eller generalisert (får en bredere og mindre spesifikk betydning). Hva form angår, vil slike ord typisk gjennomgå en reduksjon av fonetisk form (miste stavelser), og kan også gjennomgå en morfologisk reduksjon (også kalt dekategorisering), som innebærer en forenkling av morfosyntaktiske elementer de hadde i sin opprinnelige kategori.

Grammatikalisering skjer ofte i sammenheng med en økt frekvens i bruken av en konstruksjon. En form må være mye brukt for at den skal kunne grammatikaliseres, og endringen i betydning til den nye formen vil på sin side også føre til at den blir brukt oftere.

Grammatikalisering ble først brukt som en beskrivelse av trekk i språkets utvikling på begynnelsen av 1900-tallet. Den første bruken av termen tilskrives gjerne den franske lingvisten Antoine Meillet og hans arbeid L'évolution des formes grammaticales (1912), selv om beskrivelser av lignende fenomener hadde eksistert allerede på 1800-tallet.

Senere, på 1980- og 90-tallet, økte grammatikaliseringsstudier i omfang, i den grad at man i dag snakker om ulike forståelser av begrepet grammatikalisering. På den ene siden er grammatikalisering en beskrivelse av en historisk utvikling; på den annen side, er grammatikalisering en teori som brukes både innenfor kognitive, generative og ulike funksjonelle retninger i språkvitenskapen, med forskere som Elizabeth C. Traugott blant de mest kjente talspersonene.

Innenfor kognitiv språkvitenskap spiller grammatikalisering en viktig rolle, og anses her å kunne forklare hvordan grammatikk oppsto i utgangspunktet. Her brukes gjerne også termen til å forklare hvorfor grammatikk har likhetstrekk i språk som ikke er i familie. Innenfor generativ diakron språkvitenskap blir endringen fra leksikalsk til funksjonell kategori satt i sammenheng med økonomiprinsipper; man regner for eksempel med at funksjonelle ord er mindre krevende å analysere eller tolke enn leksikalske, og at språkbrukere tenderer mot å analysere ord på en enklest mulig måte. Med andre ord er grammatikalisering en prosess som forklares med en generell tendens ord har til å forenkles.

Samtidig regnes teorien om grammatikalisering for å være et analytisk virkemiddel i rekonstruksjon av tidligere stadier av språk, noe som er svært nyttig i tilfeller hvor det ikke finnes skriftlige kilder forskerne kan henvise til.