gnistteller

Gnistteller er et instrument for å registrere ioniserende stråling. Den består av to elektroder som er adskilt med luft eller en annen gass, og som er påtrykt en spenning like under den som vil føre til gnistoverslag. Når en ioniserende partikkel passerer i feltet mellom elektrodene, vil ionene medvirke til at det oppstår en gnist.

Historie

Den første formen for gnistteller, spisstelleren, ble oppfunnet av Hans Geiger i 1913. I denne var den positive elektroden en spiss, og bare nær spissen var feltet sterkt nok til å frembringe gnist. Geiger–Müller-telleren, som er en videreutvikling av spisstelleren, er i virkeligheten også en gnistteller. Her er det imidlertid ikke gnisten som blir direkte registrert, men strømmen den fører med seg.

Den egentlige gnisttelleren med to parallelle plater som elektroder ble forsøkt utviklet i 1940- og 1950-årene. Forsøkene ledet til konstruksjon av gnistkammeret, som kan sies å være en rekke gnisttellere stilt sammen. Som enkel teller har gnisttelleren ikke vist seg så anvendelig som scintillasjonstelleren og halvledertelleren.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg