Gnistteller, teller brukt for registrering av ioniserende stråling. Den består av to elektroder skilt med luft eller en annen gass og påtrykt en spenning like under den som vil frembringe gnistoverslag. Passerer en ioniserende partikkel i feltet mellom elektrodene, vil ionene bevirke at det likevel oppstår en gnist.

Den første form for gnistteller, spisstelleren, ble oppfunnet av H. Geiger 1913. I den var den positive elektrode en spiss, og bare nær spissen var feltet sterkt nok til å frembringe gnist. Geiger–Müller-telleren, som er en videreutvikling av spisstelleren, er i virkeligheten også en gnistteller, men her registreres ikke gnisten direkte, men strømmen den fører med seg. Den egentlige gnisttelleren med to parallelle plater som elektroder ble forsøkt utviklet i 1940- og 1950-årene. Forsøkene ledet til konstruksjon av gnistkammeret, som kan sies å være en rekke gnisttellere stilt sammen. Som enkel teller har gnisttelleren ikke vist seg så anvendelig som scintillasjonstelleren og halvledertelleren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.