Gliom er en type svulst i sentralnervesystemet der celler som ligner gliaceller vokser uhemmet i hjernen eller ryggmargen. Gliaceller er støttecellene for selve nervevevet.
Det finnes en rekke forskjellige svulsttyper som vokser fra slike støtteceller, med blandingsformer og varierende grad av ondartethet (malignitet). De viktigste hovedtypene er glioblastom, astrocytom, oligodendrogliom og ependym. Det finnes også en rekke undergrupperinger og flere sjeldne typer.
Det diagnostiseres årlig om lag 350–400 nye tilfeller av gliom i Norge, hvorav 10–20 lokalisert i ryggmargen.
Man kjenner ikke årsakene til at gliomer oppstår. Med unntak av eksponering for ioniserende stråling (røntgenstråler) gjennom tidligere strålebehandling eller lignende er det få kjente risikofaktorer. Det er ikke vist at livsstilsfaktorer som kosthold, tobakk eller mobiltelefoni har betydning.
Forekomsten for mange gliomer er høyere hos menn og øker med alder, spesielt for glioblastom som er den hyppigste undergruppen. Diffuse, lavgradige gliomer (WHO-grad 2) rammer hyppigst i alderen 30–50 år, mens godartede WHO-grad 1-gliom oftere sees hos barn.
Noen få arvelige tilstander øker risiko for gliom, deriblant Li-Fraumeni-syndrom og konstitusjonelt mismatch repair-deficiency syndrom (CMMRD, tidligere Turcot 1).
Symptomer er som for hjernesvulster for øvrig, og varierer mye etter lokalisasjon, utbredelse og svulsstens veksthastighet. Langsomtvoksende svulster har oftest færre symptomer. Vanlige debutsymptomer er:
Gliomer klassifiseres etter gjeldende klassifikasjon fra Verdens helseorganisasjon – WHO. Klassifikasjonen tar utgangspunkt i vevsdiagnostikk basert mikroskopisk cellebilde og vekstmønster samt molekylære markører (mutasjoner) i svulstcellene.
Gliomene kan grovinndeles i fire WHO-grader fra 1 til 4 etter hvor aggressivt eller ondartet cellebildet og/eller mutasjonene er. WHO-grad 1 er godartede og velavgrensede svulster, mens WHO-grad 2–4 er kreft. WHO-grad 2–4-gliom av typen astrocytom, oligodendrogliom eller glioblastom kalles også diffuse gliomer da de infiltrerer hjernevevet og har en uklar avgrensing mot omkringliggende hjernevev. Disse svulstcellene migrerer og vokser langs baner av hvit substans og hjernens blodkar, noe som gjør det umulig å fjerne hele svulsten med kirurgi (radikal kirurgi).
WHO-grad 2 kalles ofte diffust, lavgradig gliom, mens WHO-gradene 3 og 4 kalles diffus, høygradige gliomer. Diffuse, lavgradige WHO-grad 2-gliomer kan gjennomgå såkalt «malign transformasjon» til høygradige gliomer i forløpet. Dette forverrer prognosen.
Man skiller videre mellom gliomer som rammer barn eller unge (pediatrisk type) og gliomer som rammer voksne, da både prognose og behandling er forskjellig. Behandling og prognose varierer mye med type svulst. Symptomer, behandling og prognose påvirkes også av svulsten lokalisasjon i sentralnervesystemet.
Diagnosen mistenkes etter CT- eller MR-undersøkelse. Høygradige gliomer (WHO-grad 3 og 4) har oftere opptak av kontrastmiddel og/eller ødem ved bildediagnostikk enn diffuse, lavgradige gliomer (WHO-grad 2). En vevsprøve (biopsi) er imidlertid oftest nødvendig for å stille en sikker diagnose.
Ved mistanke om gliom blir pasienten henvist til nærmeste nevrokirurgiske avdeling for vevsdiagnostikk og/eller kirurgisk fjerning av svulsten via en kraniotomi. Som regel er prognosen best ved kirurgisk fjerning av det meste av svulsten. Ved svulster i svært sårbar lokalisasjon, svært omfattende svulstutbredelse eller hos pasienter med redusert allmenntilstand eller funksjonsnivå vil gevinst av kirurgi være mindre og risiko høyere. Slike pasienter får ofte likevel tilbud om vevsdiagnose dersom det skal gis annen behandling som strålebehandling eller cellegift. Det blir da vanligvis utført såkalt stereotaktisk biopsi, hvor man veiledet av MR kan ta en liten nåleprøve av svulsten.
Primærbehandlingen hos de fleste innebærer operativ fjerning av så mye som mulig av svulsten, dersom den er tilgjengelig for kirurgi og gevinst står seg i forhold til risiko hos den aktuelle pasienten. Prognosen blir bedre jo mer man klarer å fjerne av svulsten, men hvor mye man vinner gjennom inngrepet varierer mye med type svulst og hvor mye man kan tape varierer mye med lokalisasjon og sykdomsutbredelse.
Dersom man oppnår radikal kirurgi ved WHO-grad 1-gliom, er pasienten oftest helbredet. Grunnet diffus infiltrasjon i normalvev er det ikke mulig å fjerne alt svulstvev ved diffuse gliomer (WHO-grad 2–4). Kreftceller vil dermed alltid være igjen, selv om MR-bildene ser tilfredsstillende ut etter inngrep. Etter operasjonen gis derfor ytterligere kreftbehandling med strålebehandling og cellegift gis hos mange, mye avhengig type svulst. Likevel vil pasienter med diffuse WHO-grad 2–4 gliomer få tilbakefall før eller siden, og behandlingen er livsforlengende, men ikke helbredende.
Prognosen ved gliomer er svært avhengig av vevsdiagnose, lokalisasjon, utbredelse og pasientens alder. Det er stort sett best prognose for yngre pasienter.
Ved fullstendig fjerning av lavgradige gliomer er prognosen ofte god, særlig hos barn og yngre voksne. Diffuse, lavgradige gliomer kan vokse svært langsomt, slik at en del pasienter kan leve bra i mange år selv om svulsten ikke lar seg fjerne fullstendig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.