Gjengjeldelsesteorien, strafferettsteori som begrunner straffen med at det av religiøse, etiske eller lignende hensyn er nødvendig at det tilføyes forbryteren et onde som så vidt mulig er avpasset etter det han selv har voldt. Den mest fremragende representant for gjengjeldelsesteorien i nyere tid er Immanuel Kant, som hevdet at rettferdigheten måtte håndheves for sin egen skyld, for «hvis rettferdigheten går under, har det ingen verdi at det lever mennesker på jorden». I våre dager er teorien i sin opprinnelige form stort sett forlatt. Men gjengjeldelsestanken spiller fremdeles en rolle i strafferettspleien for så vidt som den alminnelige rettsbevissthet, som lovgivere og dommere må regne med, i mange tilfeller forlanger at forbrytelser straffes og at straffen må stå i forhold til forbrytelsens grovhet. Se for øvrig talionsteorien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.