Gjeldsforhandling, forhandling mellom en skyldner og hans fordringshavere om skyldnerens gjeldsforhold med sikte på å få i stand en avtale om betalingsutsettelse (moratorium), normalt kombinert med en prosentvis reduksjon av gjelden (akkord).

En gjeldsforhandling kan foregå i privat regi; er skyldneren næringsdrivende, ledes forhandlingen gjerne av et kreditorutvalg med en advokat som formann. Etter at konkursloven av 1984 kap. I-IV åpnet adgang for skyldnere til å drive gjeldsforhandling under beskyttelse av tingretten, har slike forhandlinger i noen utstrekning kommet i steden for de private ordninger. Alle skyldnere, næringsdrivende som private, kan begjære åpnet en gjeldsforhandling etter konkurslovens regler. Men en slik forhandling forutsetter et relativt stort apparat og medfører tilsvarende store omkostninger; i praksis er det derfor bare næringsdrivende selskaper og personer som benytter seg av adgangen. For privatpersoner er det imidlertid ved lov av 17. juli 1992 åpnet en adgang til i enklere former og uten store omkostninger å forhandle om en gjeldsordning. Nedenfor behandles bare gjeldsforhandling etter konkursloven.

Se også konkurs og inkasso.

Gjeldsforhandling etter konkursloven åpnes ved kjennelse av tingretten på begjæring av en skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Etter konkursloven 1984 slik den opprinnelig lød, kunne gjeldsforhandlingen omfatte tre stadier: 1) et innledende stadium hvor skyldnerens formuesforhold ble utredet og forslag til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord ble utarbeidet, 2) forhandling om frivillig gjeldsordning, og 3) forhandling om tvangsakkord. De to første stadier var ikke-publike; man antok at en kunngjøring av at skyldneren hadde åpnet gjeldsforhandling, ville skade hans goodwill og kunne medføre at hans eiendeler falt sterkt i verdi, noe som igjen ville gjøre det vanskeligere å få i stand en ordning som lot skyldnerens bedrift fortsette i en eller annen form. Overgangen til stadium 3, som skulle foregå i full offentlighet, var betinget av at minst 40 % av fordringshaverne hadde vedtatt akkordforslaget på forhånd; man ville på denne måten stenge for «dødfødte» forhandlinger om tvangsakkord.

Ved konkurslovrevisjonen i 1999 (lov nr. 72/1999) ble systemet omlagt. Når skyldneren begjærer gjeldsforhandling åpnet, må han nå samtidig angi om begjæringen gjelder forhandling om frivillig gjeldsordning eller forhandling om tvangsakkord. Det tidligere ikke-publike stadium (1) er ikke lenger et obligatorisk forstadium til tvangsakkordforhandlingen; den ønskelige utsiling av dødfødte forhandlinger må skje med hjemmel i konkurslovens § 4.1 nr. 3: Tingretten skal nekte å åpne en gjeldsforhandling når det er «lite sannsynlig» at den vil føre frem. Offentlighetsprinsippet gjelder nå også ved forhandling om frivillig gjeldsordning, men tingretten kan «i særlige tilfeller» bestemme at åpningen av en slik forhandling ikke skal kunngjøres, og at rettsmøter under forhandlingen skal holdes for lukkede dører.

I forhold til de rent private ordninger byr en gjeldsforhandling etter konkursloven på viktige fordeler for kreditorfellesskapet: (1) Skyldnerens enkelte kreditorer blir i en viss periode etter åpningen av forhandlingen avskåret fra å ta utlegg hos skyldneren eller å slå ham konkurs. Ved en privat forhandling risikerer man at en misfornøyd eller illojal kreditor velter spillet ved å slå skyldneren konkurs, eller ved å true med konkurs for å oppnå særfordeler. (2) Fristene for omstøtelse i en eventuell senere konkurs stopper å løpe ved begjæring om gjeldsforhandling; ved den private gjeldsforhandling risikerer man at fristene er utløpt når det viser seg at en konkurs ikke kan unngås. (3) Forpliktelser som med gjeldsnemndas tillatelse pådras skyldneren under forhandlingen, dekkes, i den utstrekning det er midler til det, som massegjeld i en eventuelt påfølgende konkurs, men med prioritet etter forpliktelser påført boet under konkursbehandlingen. Ved den private gjeldsforhandling vil de tilsvarende fordringer bare bli godtatt som dividendefordringer i en etterfølgende konkurs.

Forslag til frivillig gjeldsordning utarbeides av skyldneren med assistanse av gjeldsnemnda. Loven oppstiller vide rammer for hva en ordning kan gå ut på. En ren betalingsutsettelse kan være aktuell; det vanligste vil imidlertid være en kombinasjon av moratorium og akkord. Det er ikke satt noen nedre grense for akkordprosenten; jf. at det ved tvangsakkord må betales minst 25 %. Andre alternativer er frivillig avvikling av skyldnerens forretning (likvidasjon), eventuelt slik at skyldneren skal bli frigjort for den del av gjelden som ikke blir dekket ved likvidasjonen (likvidasjonsakkord).

Ordningen må omfatte og likestille alle kjente fordringer på skyldneren som skriver seg fra tiden før åpningen av gjeldsforhandlingen. Unntak kan imidlertid gjøres for fordringer som har lovbestemt fortrinnsrett (prioriterte fordringer) eller som er sikret ved pant, motregningsrett e.l. Videre kan kreditorer hvis krav ligger under et visst beløp, tilsies full dekning. Enkelte kreditorer eller kreditorgrupper, f.eks. de såkalte finanskreditorer, kan etter samtykke stilles dårligere enn de øvrige kreditorer. Forslaget til gjeldsordning må vedtas enstemmig av de kreditorer som omfattes av forslaget.

Fører forhandlingen om en frivillig gjeldsordning ikke frem, kan skyldneren begjære forhandling om tvangsakkord dersom gjeldsnemnda gir sitt samtykke. Slikt samtykke er likevel ikke nødvendig når et forslag om en frivillig gjeldsordning har fått tilslutning fra fordringshavere som representerer minst 3/4 av det samlede beløp som gir stemmerett. Hvis gjeldsforhandlingen hverken fører til en frivillig gjeldsordning eller en tvangsakkord, må skyldnerens bo tas under konkursbehandling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.