gjærkrans

Den vanligste framgangsmåten for å lagre gjærstammen var topphøsting. Det vil si at man tar det skumlaget som danner seg på toppen under gjæringens første fase og påfører det gjærkransen, gjærstokken eller annet man ønsket å tørke det på. Ved bunnhøsting blir kransen lagt ned i bryggekaret når ølet er tappet av gjærkaret og bryggeren får tilgang til bunnfallet. Deretter blir kransen hengt opp til tørk på et luftig sted. Fra Sunndalen fortelles det at kransen ble sluppet oppi gjæringskaret for å få starte gjæringen. Når gjæringen var ferdig ble ølet fjernet med bøtte og kransen liggende igjen i bunnslammet. Deretter ble den hengt til tørk slik at den var klar til neste gang det skulle brygges.

På den tiden det var vanlig å brygge maltøl på gårdene, hadde man i tillegg til gjærkransen også en rekke andre ulike gjenstander og metoder for å ta vare på gjæren til neste brygging: Gjæren kunne bli samlet på tretallerkener, i kopper, i ringer av strå eller einerkvister, i silhår, i flasker, glass eller gjærstokker med mer. Etter at gjæren har festet seg blir den så tørket slik at den er klar til neste gang det skal brygges. På en gjærkrans kan gjæren overleve i mange år.

Det var viktig å ta godt vare på gjæren sin slik at en hadde gjær tilgjengelig til neste gang det skulle brygges. Hvis gjæren hadde mugnet eller blitt dårlig på annen måte, var det vanlig å låne gjær av en nabo. Noen steder var skikken slik at man ikke skulle betale, eller takke for gjæren. Andre steder har det vært omvendt, og slik at man kjøpte og betalte for gjær til brygging.

Vi vet ikke hvor gammel gjærkransen er, men i det omfattende bokverket Historia de Gentibus Septentrionalibus (Historien om det Nordiske folk) fra 1555, av Olaus Magnus, finner vi en illustrasjon av en gjærkrans som er hengt opp utenfor vertshuset for å fortelle om vellykket brygg, som nå er klar for konsumering.

Det finnes gjærkranser i samlingene til de fleste museer i Norge og Norden, der den ofte er registrert som bordskåner, altså noe å sette varme kjeler og panner på. I museenes samlinger er gjenstandstypen registrert som gjærkrans, pannering eller bordskåner. Mye tyder derfor på at konstruksjonen kan ha hatt en tosidig funksjon. En sannsynlig teori er at etter at bryggingen på norske gårder avtok kan gjærkransen ha fått en ny funksjon. Det er lite trolig at gjærkransen ble brukt som bordskåner i intervallene mellom ølbryggingen, da kransens fremste oppgave var å ta vare på gjæren, og dermed trolig fikk henge i fred.

• øl
• kveik

• Kolstad, Harald (2004): Vakkert verktøy: Bruksgjenstander fra gamle dager. Oslo: Cappelen Damm.
• Nordland, Odd (1969): Brewing and Beer Traditions in Norway: The Social Antropological Background of the Brewing Industry. Oslo: Universitetsforlaget.
• Lars Marius Garshol (2020): Historical Brewing Techniques. The Lost Art of Farmhouse Brewing, Boulder, Colorado: Brewers Publications
• Lars Marius Garshol (2023): Tradisjonsbrygging av øl: Museumsforlaget, Trondheim