Gips anvendes dels i sin naturlige tilstand, bl.a. som kalkgjødsel og tilsetning til portlandsement, dels etter brenning. En stor andel brukers til gipsplater som er et viktig bygningsmateriale.

Ved opphetning til ca. 150 °C avgir gips 3/4 av sitt krystallvann og danner hemihydratet CaSO4 · ½H2O, såkalt stukkaturgips. Utrørt med vann til en deig tar den raskt opp igjen krystallvannet og herder da under en viss volumøkning til en fast masse. Stukkaturgips egner seg derfor godt til en skarp gjengivelse av skulpturer eller andre objekter – f.eks. ved forming av tannproteser. Den anvendes også i bygningsindustrien og til veggpuss.

Ved opphetning over ca. 650 °C dannes «dødbrent» gips, som tar opp vann meget langsomt og som bl.a. brukes til fyllstoff i papir. Ved brenning over ca. 900 °C avdrives en del SO3 under dannelse av tilsvarende mengder fri kalk, CaO. Dette produktet betegnes mørtelgips eller estrichgips. Det herder langsomt til en masse av høy styrke, og benyttes bl.a. til gulvbelegg. Mørtelgips har vært kjent og brukt som bindemiddel i bygninger siden oldtiden.

Vannfri gips kan ta opp inntil to vannmolekyler. Dette medfører en utvidelse tilsvarende frostsprenging, slik at gipsdannelse i for eksempel materialer kan føre til ødeleggelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.