Gigg, hestekjøretøy på to store hjul til persontransport. I fatingen hadde giggen et sete med plass til to personer, bak dette setet kunne det være et sete til kusken eller et lite lasteplan. Giggen ble trukket av én hest.
gigg (kjøretøy)
Gigg fra midten av 1800-tallet. Gamle Hvam.
Gigg av eldre modell i Hedmarksmuseet, Hamar. Fatingen er plassert på de smekre skjækene, som gir en viss fjæring.
Gigg
Av
Lars Mæhlum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Historikk
Familie på utflukt i gigg. Foto fra omkring 1880.
Giggen ble utviklet i England på slutten av 1700-tallet. Uten fjærer var det et skranglete kjøretøy, men fjærer kom til etter hvert utover 1800-tallet. Den eldste løsningen ble å henge fatingen opp i såkalte C-fjærer; senere ble også giggen utstyrt med trykkfjærer (se tegning). Omkring 1900 fikk giggen, i likhet med karjolen, en anordning som gjorde det mulig å skyve fatingen frem og tilbake for å regulere trykket på hesten.
I Norge ble giggen et populært kjøretøy fra midten av 1800-tallet, men i antall stod den langt tilbake for karjolen. For en stor del ble gigger anskaffet av velhavende personer. Det var også en del vognmenn som hadde gigger.
Også i Norge var det flere vognfabrikker som produserte gigger. Patent-giggen til P. Norsengs vognfabrik på Hamar slo godt an, da den var utstyrt med kalesje.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dybdahl, Audun (1990). Fra stav til stasvogn. Landveis fremkomst- og transportmidler på Innherred. Steinkjer Museum.
- Jarmann, Nils (1960). Hestekjøretøyer. By og bygd. Norsk Folkemuseums Årbok 1958-59.
- Olsen, Svein Magne (2001). Hestekjøretøy. Landbruksforlaget.
-
P. Norsengs gigg med kalesje ble et populært kjøretøy. -
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.