gerontologisk psykologi

Gerontologisk psykologi er studiet av eldre menneskers livsvilkår og de psykologiske prosesser som er forbundet med aldring. Gerontologisk psykologi er et felt som vokser i takt med den økt levealder i befolkningen. Bedret helse og økt forventet levetid medfører at alderdommen ikke bare er en livsfase for avslutning og død, men også for endring og utvikling.

Psykologiske aspekter ved aldring og læreevne, hukommelse, intelligens, personlighet, mestring, sosiale relasjoner, arbeidsliv, pensjonering, kroppslig og psykisk helse, institusjonalisering, innflytelse på eget liv og forhold til døden, er blant de temaer som blir studert. Studiet er forbundet med metodiske vansker, da det er vanskelig å skjelne mellom de psykologiske endringer som er forbundet med selve aldringsprosessen, og de endringer som må tilskrives miljø- og kulturforskjeller mellom generasjonene.

Psykologisk kjennetegnes aldring først og fremst ved kognitiv svekkelse. Både korttids- og langtidshukommelse svekkes ved aldring. Imidlertid viser forskning at de som subjektivt opplever å ha svekket hukommelse ofte har gjennomsnittlig eller over gjennomsnittlig hukommelse for sin alder. Evne til å sette seg inn i nye ting svekkes ved aldring. Kontrollerte undersøkelser viser at utdanning, kroppslig aktivitet, lungekapasitet og mestringstro (self-effifacy), i nevnte rekkefølge, henger sammen med høy kognitiv kapasitet i alderdommen. Videre viser studier at det å aktivt bruke sine evner, for eksempel ved kryssordløsing og andre former for «hjernetrim», bidrar til å bevare læreevnen.

For gerontologisk psykologi er det viktig å utdype forståelsen for de eldres sosiale og personlige situasjon. Problemer i forbindelse med pensjonering og institusjonsopphold er blitt undersøkt, så vel som de eldres reaksjoner på tap av nærmeste pårørende. Psykiske reaksjoner på sykdommer og endrede kroppslige funksjoner er også belyst gjennom undersøkelser. Tap av nære pårørende og svekkelse av egen helse, økonomi, arbeidsliv og sosial status øker risiko for psykiske vansker som depresjon og selvmord. Enslige eldre, særlig menn, er en høyrisikogruppe for selvmord. Samtidig opplever noen livsendringene ved pensjonering og tap av samlivspartner som en mulighet for forandring og ny livsretning. Samlet viser forskning at opplevd innflytelse og kontroll, selv over små detaljer som valg av mat og tilgang til personlige eiendeler, øker trivsel og helse. Dette er særlig viktig ved institusjonsopphold.

Psykologen Erik H. Erikson hevdet at alderdommen var preget av en krise med to mulige utfall: egointegritet eller håpløshet. Nyere aldringsforskning omtaler alderdommen i langt mer positive termer som tiden for pensjonering/frigjøring og oppsummering/svanesang, forutsatt at man har rimelig god økonomi og helse.