Gassanalyse, analyse som utføres for å bestemme sammensetningen av gasser, f.eks. røykgasser fra fyring. Analysen kan skje ved hjelp av ulike metoder:

Orsatanalyse, metode hvor man måler karbondioksid (CO2) og oksygen (O2), ved såkalt utvidet analyse også karbonmonoksid (CO) og hydrogen (H2). Orsatanalyse er i dag lite brukt. I forbindelse med analyse av røykgasser og spesielt avgasser fra forbrenningsmotorer, benyttes nå moderne elektroniske instrumenter som a) er basert på absorpsjon av infrarødt lys, NDIR (Non Dispersive Infrared Analyser), for å måle konsentrasjonen av CO og CO2 og i noen tilfeller også av uforbrente hydrokarboner (HC), b) FID (Flame Ionisation Detector) for HC og c) kjemiluminescent instrument (se luminescens) for måling av nitrogenoksider (NOx).

Denne metoden er basert på måling av én gasskomponent om gangen, mest brukt for CO2 og H2.

Her måles magnetiske egenskaper hos komponentene.

Dräger-apparat, hvor der et stort antall gassarter bestemmes, også i små konsentrasjoner. Apparatet består av en håndpumpe og utskiftbare glassampuller, fylt med absorberende kjemikalier som farges selektivt av den gass man vil bestemme. Fargevirkningens lengde innover i ampullen er et mål for gasskonsentrasjonen. Se også gassdetektor.

Gasskromatografi , hvor man kan bestemme f.eks. alle uforbrente hydrokarboner, også i meget små konsentrasjoner (se kromatografi).

Alle komponentene kan bestemmes ved denne metoden, men målingene krever spesialbetjening (se spektroskopi).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.