Dans
Garifunaer danser punta på en strand i Honduras (2020).
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Garifuna er en folkegruppe som holder til langs den karibiske kysten av Honduras, Guatemala, Belize og Nicaragua, på øya Saint Vincent i De små Antiller, samt i storbyer i USA. De har sin opprinnelse på Saint Vincent der rømte afrikanske slaver (maroner) og karibiske urfolk (kalinago) møttes og dannet nye samfunn på 1600- og 1700-tallet. Da Storbritannia vant herredømme over øya, ble de i 1797 deportert til Honduras. Herfra har etterkommerne spredt seg nordover og sørover langs Mellom-Amerikas karibiske kyst.

Faktaboks

Etymologi

Garifuna (entall) eller garinagu (flertall) betyr sannsynligvis 'kassavafolk'.

Også kjent som
garinagu (flertall), black caribs

Fordi landene der de holder til benytter ulike kriterier i sine folkeregistre, er det vanskelig å fastslå korrekt folketall. Anslag fra 2011 ligger på 100 000 i Honduras og på mellom 100 000 og 200 000 i USA. På Saint Vincent bodde det da et sted mellom 1100 og 2000. Guatemalas folketelling i 2018 ga 20 000, samme år hadde Belize 16 000 og Nicaragua 3000 innbyggere.

Historie

Muntlig tradisjon så vel som europeiske skriftlige kilder forteller at to spanske slaveskip gikk ned ved Saint Vincent i 1635. De overlevende ble tatt imot av lokale kariber (kalinago). Den nye gruppen fikk navnet «svarte kariber» og delte øya med øvrige kariber (kalt «røde» eller «gule kariber» av europeere) og franske nybyggere. Utover 1700-tallet vant Storbritannia kontroll over hele territoriet etter kriger mot karibene og franskmennene. Garifunaene hadde sloss sammen med Frankrike og ble deportert til øya Roatán utenfor Honduras. Her forhandlet de med de spanske kolonimyndighetene og fikk tillatelse til å bosette seg på fastlandet mot å tjenestegjøre i den spanske hæren. Etter uavhengigheten fra Spania i 1823 måtte mange garifunaer flykte til Belize (den gang kolonien Britisk Honduras) da de ble oppfattet som spanske lojalister.

I løpet av 1800-tallet etablerte garifunaene nye samfunn langs kysten sørover til Pearl Lagoon i Nicaragua og nordover til Livingston i Guatemala samt Stann Creek og Dangriga i Belize. Samtidig ble denne kyststripen, sammen med øyene i Karibia og det sørlige USA, innvevd i en felles, karibisk økonomi basert på plantasjedrift (sukker, bananer og tømmer) og eksport til metropolene i USA og Europa. Garifunaene ble trukket inn som lønnsarbeidere i dette transnasjonale systemet. Utover 1900- og 2000-tallet har denne utviklingen fortsatt med stadig mer arbeidsmigrasjon til USA.

Samfunn

Kjernen i garifuna-samfunnet er rundt 60 landsbyer langs kysten av Honduras og øyene utenfor (Bay Islands, Islas de la Bahía), samt i Guatemala og Belize. Tradisjonelle næringer er fiske og fangst samt tropisk hagebruk basert på yucca, søtpoteter, kassava (maniok), mais og ris. Dertil kommer handel og lønnsarbeid på plantasjer og innen skipsfart. Denne tilpasningen har gjort det mulig for garifunaene å bo i egne landsbyer utenfor det alminnelige samfunnet i de mellomamerikanske landene.

Tradisjonelt har kvinnene stått for jordbruk og vedlikehold av husholdningen mens mennene har arbeidet utenfor landsbyen. Garifunaer oppfattes derfor ofte som matriarkalske. Med økende knapphet på dyrkbar jord i Honduras og Guatemala etter 1980 har også kvinnene blitt migranter til byene i Honduras og Guatemala samt USA, hvor mange arbeider som hushjelper og i tekstilbedrifter.

Ulempen ved den selvstendige tilværelsen i utkanten av storsamfunnet er utbredt analfabetisme og fattigdom. Skole, helsevesen og annen infrastruktur er dårlig utbygd. Utdanning blir imidlertid verdsatt. Særlig i Belize har mange tatt høyere utdanning og arbeider som lærere over hele regionen.

Garifuna-samfunnet er kjent for å være fredelig og egalitært. Konflikter i og mellom husholdene reguleres i stor grad gjennom deltagelse i religiøse fester og frykt for hekseri. Sjamaner (buyai, som også kan være kvinner) beskytter mot onde ånder.

Det typiske huset er laget av leirklining og palmetak. Klesdrakten er overveiende «vestlig», men kvinnene bruker gjerne svært fargerike skjørt og hodetørklær. Mennene har byttet ut stråhatten med caps. Kostholdet har hovedsakelig bestått av fisk, ris, kokosmelk og rotfrukter fra hagebruket. Fordi både menn og kvinner i voksen alder arbeider utenfor landsbyene, er disse ofte bare befolket av barn og eldre. Søppelmat, fedme og forsøpling er blitt alvorlige utfordringer.

Kultur

Dangriga, Belize (2018)

Gammelt og nytt garifuna-hus ved Dangriga i Belize. I begge boligene er boarealet lagt på stolper for å unngå flom og sandlopper. Mens de gamle husene var bygd av leirklining og med stråtak, er de nye av plank og bølgeblikk, og har innlagt strøm. Merk også bilen (til høyre i bildet). Bildet er fra 2018.

Dangriga, Belize (2018)
Av /Getty/De Agostini Editorial.

Elementene som framfor alt binder garifuna-samfunnet sammen og skiller dem fra nabofolk som miskitoer og kreoler, er felles språk og sterke kulturelle tradisjoner. Genetiske undersøkelser forteller om rundt 76 prosent afrikansk avstamning (yoruba, ibo), 20 prosent kalinago og cirka 4 prosent europeisk. Antropologiske undersøkelser viser at mattradisjonene i stor grad er arvet fra Afrika, mens riter og myter har røtter i karibiske (arawak) tradisjoner. Formelt er garifuna katolikker (de ble kristnet på 1600-tallet av jesuitter), men i praksis er kristendommen blandet med sjamanisme og familiebaserte ritualer.

Ritualet dugu (dügü) samler alle i familien, én gang i året, til seremonier og måltider hvor båndene mellom døde og levende familiemedlemmer står i sentrum. Forfedrenes ånder kan være verdifulle hjelpere. Sentralt i ritualene står et slags flatbrød som tilberedes av røstet og tørket kassavamel, kalt ereba, samt en danse- og musikktradisjon (med trommer og sang) kalt punta. Punta har røtter i en afrikansk pardans. Fra og med rockens gjennombrudd er punta rock blitt et varemerke for garifunakultur i hele Karibia.

Med henvisning til disse unike tradisjonene i musikk, dans, språk og rituelt liv ble garifunaene i Honduras, Belize og Nicaragua i 2001 tildelt UNESCOs pris for mesterstykker av immateriell kulturarv.

Urfolk

Garifuna ble i 1992 anerkjent som et urfolk av Verdensrådet for urbefolkninger (WCIP). Med sitt opphav i selve kolonitiden (ikke før den) var kandidaturet omstridt. I dag legges det mer vekt på at «urfolk» er en type distinkte samfunn innenfor moderne stater. Samtidig har statene selv anerkjent sine kulturelle minoriteter og gitt dem særskilte etnisk baserte rettigheter.

I kjølvannet av den internasjonale utviklingen på urfolksområdet arrangerte garifuna-ledere fra forskjellige land sitt første toppmøte på Corn Islands i Nicaragua i 2005. Det politiske livet er således sterkt preget av kulturelle initiativer for å bevare og styrke garifuna-språk og kultur gjennom forhandlinger med kultur- og utdanningsetater i statene der de bor. Det finnes også et nettbasert garifuna-universitet samt en rekke radioer og nettpublikasjoner.

Språk

Garifuna er også navnet på språket som tales av garifunaene. Man regner at det brukes aktivt av rundt 120 000 mennesker, og i Honduras og Belize har språket status som minoritetsspråk. De fleste garifunaer snakker også engelsk og spansk.

Et særtrekk ved språket er at deler av vokabularet er kjønnsdelt, det vil si at kvinner og menn benytter forskjellige termer for samme objekt. Sannsynligvis har dette sin opprinnelse i at kalinagoer tok arawak-kvinner til koner da de etablerte seg på de karibiske øyene på 1400-tallet. Rundt 70 prosent av ordtilfanget er av arawakisk opphav, 5 prosent kommer fra kalinago mens rundt 15 prosent kommer fra fransk og 10 prosent fra spansk og engelsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg