Garia, sumau, folkegruppe i Papua Ny-Guinea, i den sørlige delen av Madang-provinsen. Språket tilhører peka-familien av ikke-austronesiske språk, men flerspråklighet er vanlig, og en stor del av befolkningen snakker både tok pisin («pidgin») og engelsk flytende. Den første kontakten med europeere fant sted på slutten av 1800-tallet, da russeren Nikolai Miklouho-Maclay undersøkte Ny-Guineas østkyst.

Garia er svedjebrukere og lever av taro, yams, bananer, sukkerrør og vill spinat, samt av senere innførte vekster som mais, kokos og grønnsaker. De få grisene som holdes, brukes i seremonier og som gaver i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Garia har ellers ry som pottemakere.

Slektskap regnes både på mors- og farssiden, og ekteskap er foretrukket med fjerne slektninger, gjerne medlemmer av potensielt fiendtlige grupper. Forholdet mellom kjønnene er anstrengt, og menn bor adskilt fra kvinner og barn. Rettigheter til jord overføres helst fra far til sønner. Garias fleksible sosiale organisasjon har voldt sosialantropologer en del hodebry, fordi formelle slektskapsbånd ofte har mindre betydning enn vennskap og felles økonomiske interesser mellom enkeltpersoner. Kristne misjonærer har arbeidet i området siden 1920-årene, men tradisjonelle trosforestillinger står fremdeles sterkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.