gangesgavial

Gangesgavial, Gavialis gangeticus, reptilart i orden krokodiller, familie Gavialidae. Den er en av de største krokodilleartene. Hannen blir av og til 6 m lang. Det mest påfallende kjennetegnet er den lange, smale snuten som er spesialisert for fangst av fisk. Voksne hanner har en påfallende oppsvulming (ghara) på spissen av snuten. Gangesgavialen er en av de mest truete arter på jorden. Den har gjennomgått en katastrofal tilbakegang, og i dag finnes det mindre enn 200 individer igjen i India og Nepal. Dens opprinnelige utbredelsesområde er blitt redusert med 96%. Den regnes ikke som farlig for mennesker.

Den er en av de største krokodilleartene. Hannen blir av og til 6 m lang, og ubekreftede rykter vil ha det til at den kan bli 7 m. En rapport fra 1908 om et eksemplar på over 9 m må være basert på fantasi. Fargen er lys olivenbrun med mørkere flekker og bånd. Gangesgavialen er den av krokodillene som har lengst og smalest snute, og den blir lengre og tynnere med alderen. I kjevene har den ca. 100 jevnstore, skarpe tenner. Voksne hanner har en påfallende oppsvulming (ghara) på spissen av snuten. Den har gitt opphav til artens navn, som på hindi er ghariyal, og ghara betyr krukke. Pansringen i nakken henger sammen med ryggpanseret. Arten har mer svømmehud mellom tærne enn noen annen krokodille.

Den holder vanligvis til ved rolige partier i dype hurtigstrømmende elver med brede sandbanker som eksponeres når vannstanden synker i tørketiden. Gavialene kan samle seg på disse sandbankene i tørketiden for å sole seg. For øvrig forlater de sjelden vannet og holder seg alltid nær vann. De er raske til å svømme, men dårlig til å bevege seg over større avstander på land. Dette skyldes delvis at beinmuskulaturen ikke er sterk nok til å holde kroppen oppe, så den sleper undersiden mot bakken når den beveger seg over land.

I dag kjenner vi til forekomst bare nord i India og i Nepal. Historiske populasjoner er sannsynligvis utryddet i Bhutan, Pakistan, Bangladesh og Myanmar. Utbredelsen i dag er sterkt fragmentert, og utbredelsesområdet er redusert med 96% i forhold til opprinnelig størrelse.

Kritisk utrydningstruet og en av de mest truete arter på jorden. Den estimerte bestandsstørrelsen i vill tilstand er på mindre enn 200 individer. I første halvdel av 1900-tallet var den vanlig i hele utbredelsesområdet, og i 1940-årene ble bestanden estimert til 5 000 - 10 000 individer. Den ble totalfredet i 1970-årene i en periode med dramatisk tilbakegang. Håndhevingen av vernet var imidlertid lite effektiv.  Det ble opprettet 9 verneområder i India, og det ble satt i gang innsamling av egg, oppdrett i fangenskap og utsetting. De første eksemplarene ble satt ut i naturen i 1981. I disse programmene ble totalt 3000 individer satt ut i det fri, og bestanden av ville gangesgavialer økte til ca. 1500 i India og til sammen 100-200 individer i Nepal. Pakistan og Bangladesh. Senere har det imidlertid skjedd en ny dramatisk nedgang i bestanden, og arten har forsvunnet fra mange av sine tidligere tilholdssteder. Dette skyldes sterkt press fra menneskelig aktivitet, først og fremst habitatødeleggelse, for eksempel uttak av sand. Andre årsaker er drukning i fiskegarn, overbeskatning av byttefisk og ulovlig jakt. Egg blir samlet inn for medisinske formål, og hanner blir jaktet på grunn av den oppsvulmede snuten, som hevdes å være et afrodisiakum. Forurensninger kan være en viktig årsak til mange dødsfall i 2008.

Voksne gangesgavialer spiser nesten bare fisk, en føde kjevene er spesialtilpasset for. Den smale snuten gir liten motstand for raske, sideveis bevegelser av hodet, og de skarpe tennene holder fisken i et fast grep. Det foreligger rapporter om store gavialer som har vært mer opportunistiske og tatt store byttedyr, også pattedyr, men det er ekstremt sjelden. Yngre dyr spiser en god del insekter og andre virvelløse fyr, men også mindre virveldyr (fisker). Arten regnes ikke som en trussel mot mennesket, og påstander om dødsfall som følge av gavialangrep har aldri blitt dokumentert. Det er funnet rester av mennesker i gavialens mage, men dette stammer trolig fra hinduistiske begravelsesritualer, hvor rester av kremerte kropper har blitt sendt nedover elvene.

Hunnen blir kjønnsmoden etter 10 år eller mer. Hannen etablerer et harem av hunner. Paringstiden er i november-desember, av og til helt ut i januar. Hannens krukkeformede oppsvulming på snuten spiller en viktig rolle i kurtisen. Den er en synlig stimulans for hunnen samtidig som den fungerer som en resonanskasse for hannens høye lydytringer i den sosiale atferden. I kurtisen blåser hannen også bobler i vannet ved hjelp av dette organet på snuten. Reirbyggingen skjer i tørketiden i mars-mai. Da graver den dype reirhuler i sandbanker på elvebredden når vannstanden i elven trekker seg tilbake. I reirhullet legges 30-50 egg før hullet blir dekket over. Eggene er store, størst av alle krokodilleegg, med en gjennomsnittsvekt på 160 gram. Rugetiden er på 83-94 dager. Hunnen later ikke til å hjelpe ungene ut i vannet, kanskje på grunn av at de smale, spesialiserte kjevene er dårlig egnet til å bære unger. De nyklekte ungene er 36 cm lange, gråbrune og stripet på kropp og hale. Hunnen beskytter ungene rundt reiret en tid etter klekkingen.