Gang av diabas gjennom skifer og kalkstein. Uranienborgveien, Oslo.
Gang, tavleformet bergartsmasse, malm eller mineral, som fyller en sprekk eller spalte i berggrunnen (sidebergarten).
Ganger er yngre enn berggrunnen omkring, vanligvis forskjellig fra denne, og fra noen få cm til mange meter tykke og fra noen desimeter til titalls kilometer lange.
De er enten tverrganger som skjærer strukturen i sidebergarten, eller lagganger (på engelsk sills) som er parallelle med lagdelingen der.
Ganger som er er kommet på plass ved at steinsmelte (magma) har størknet i en spalte eller sprekk. De er smale i forhold til lengde og dybde, gjerne steile og kan opptre i grupper, såkalte svermer. De viktigste er diabas-, aplitt- og pegmatittganger, men i prinsipp kan alle magmatiske bergarter opptre som ganger.
Ganger dannet ved utfelling i sprekker av vanlige mineraler eller ertser. Utfellingen har skjedd fra vandige, oftest varme (hydrotermale) oppløsninger eller fra gasser.
Dette er ganger dannet ved erstatning av eldre berggrunn langs en spalte eller sprekk, se metasomatose.
I Norge finnes svermer av prekambriske diabasganger på Varangerhalvøya, ved Egersund, i Rogaland og på Sørlandet. I de prekambriske og kaledonske områdene finnes også rikelig med ganger av pegmatitt og aplitt.
I Oslofeltet og området omkring opptrer ganger av diabas, kvartsporfyr og rombeporfyr fra perm og karbon.
I Sunnhordland og på kysten fra Møre til Trøndelag finnes også noen ganger av den mer sjeldne bergarten lamprofyr.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.